Ta vårt kors opp.

Ta vårt kors opp.

«Han sa til alle. Vil noen komme etter meg må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg». Luk. 9, 23. Dette er egentlig et veldig enkelt budskap, men det krever hele mitt liv. Det er når livet kreves at det blir komplisert. Da kommer alle forsvar fra kjødet, som vil spare meg selv. Vår egenrettferdighet og egenvilje står imot det å fornekte seg selv. Men Jesus sier helt klart videre at «den som vil berge sitt liv skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld han skal berge det.» Dette er vår eneste redning. Det er å miste vårt eget liv her i denne verden, og gå inn i Guds liv hvor vi følger virkningene fra hodet Jesus Kristus. Da kjenner man at man møter sitt eget kjød i livets mange forskjellige situasjoner, og man kjenner virkelig at eneste løsningen er å ydmyke og bøye seg under Guds veldige hånd og virkelig fornekte seg selv og ta sitt kors opp.

Paulus skiver i 1. Kor. 1, 18 at «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.» Det kjenner man virkelig når man forstår Jesu ord om hver dag å ta sitt kors opp. Ved det at jeg bøyer meg under Guds veldige hånd og tar mitt kors opp, kjenner jeg at jeg får kraft. Det er den samme kraften som Paulus taler om i Fil. 3, 10 hvor han snakker om kraften av Jesu oppstandelse, samfunnet med hans lidelser og bli gjort lik med Ham i hans død. Paulus forsto at skulle han få del i Kristi liv, måtte han og ta del i hans død. Det er jo et resultat av at man fornekter seg selv og tar sitt kors opp. Det å fornekte seg selv kan alle mennesker gjøre til en viss grad i egen kraft. Men å ta korset opp og få del i rensningen i Jesu blod, det krever kraft fra Den Hellige Ånd. Da må mitt selvliv og egenvilje gå tapt. Denne veien går i fornedrelsen. Det klarer ikke vi mennesker uten at vi ydmyker oss under Guds veldige hånd, ber Gud overta styringen over livet, og er lydige mot det Gud virker i oss.

Jeg kan tenke meg at disiplene som hadde vandret sammen med Jesus ble ganske forundret når han først begynte å forkynne for dem at han skulle slåes ihjel og oppstå på den tredje dag, og han fortsatte med å si at skal de følge etter ham, må de hver dag ta sitt kors opp. De hadde sett hans liv hvor han tjente disiplene og menneskene han møtte på sin vei. Hvor han var den første til å arbeide og gi sitt liv, hvor han ydmyket seg i omgangen med de andre og bare viste godhet og omsorg for alle han møtte. De hadde også kjent den kraft og renhet som han utstrålte. Så de forsto nok til en viss grad noe av Jesu liv og hans herlighet. Men at veien til dette livet gikk gjennom å ydmyke seg og ta sitt kors opp var nok vanskelig å forstå. For like etter at Jesus hadde sagt dette, begynte disiplene å diskutere hvem av dem som var den største. Altså helt motsatt av det Jesus prøvde å lære dem. Men slik er vi altså som mennesker. Når det dreier seg om at feilen ligger hos meg, og at det er jeg som skal ta mitt kors opp, da kommer alt forsvar opp fra kjødet og en vil egentlig ikke se seg selv. Men tenk for en herlighet det er å ha den erkjennelsen Paulus hadde i Rom. 7. Det er i meg, det er i mitt kjød, bor det intet godt. Og der finner jeg den lov, at også for meg som vil gjøre det gode, så ligger det onde for hånden. Må vi alle bevare denne erkjennelsen gjennom livets mange anledninger.