Til minne om Emil Borch

Til minne om Emil Borch

Emil Borch, vår kjære bror og hyrde i København, dro plutselig hjem til Gud 22. januar 2026 – i en alder av 82 år. Han var i byen Roskilde nær København sammen med sin kone, Lene, i forbindelse med hennes legebesøk. Mens han ventet alene på en benk midt i byen foran katedralen, ble han plutselig tatt hjem til de himmelske boliger. Emil var rede, men hans plutselige bortgang oppleves som et stort tap for dem som sto ham nærmest og for menigheten i København.

Da Emil Borch var 7 år gammel, flyttet han med familien til Tønder i Sydjylland. Foreldrene hans hadde et gudfryktig og gjestfritt hjem – og foreldrene fant hverandre i en kristen menighet, som på den tiden het «Hvide Marker» – her gikk Emil på søndagsskole. I Tønder møtte familien Borch menigheten, og fra denne tiden begynte de å delta på husmøter og deltok senere mer regelmessig i menigheten. Da Emil var 12 år gammel, flyttet familien igjen til Sjælland og dermed nærmere København.

Som soldat lå Emil en natt i overkøyen på Stevnsfortet – her ga han hele sitt hjerte til Gud. Det var en stille beslutning, men en som var urokkelig og varte til slutten av sitt liv. I en alder av 23 år giftet Emil seg med Lene, som er datter av Erna og Georg Riis Pedersen. Sammen med Lene bygde de et hjem preget av varme og gjestfrihet. Emil livnærte seg som elektriker og var hardtarbeidende og grundig i både smått og stort – ikke minst på det økonomiske området.

Emils kone Lene var marg i hans ben, og hjemmet deres har vært en stor velsignelse. Lene og Emils 13 barn er med deres familier igjen til glede og oppbyggelse på sine respektive steder, hvor de bor.

Da Emil var 27 år gammel skrev han stykket «Gjestfrihet» i Skjulte Skatter hvor han nevner: «Gjestfrihet er mere enn det å ha kaffeselskap, noe som ofte er gjengjeldelsesvisitt. Gjestfrihet er å ha et åpent hjem døgnet rundt og alltid servere det beste huset kan prestere. Tenk hvilken velsignelse som kommer over et slikt hjem, hvor vennene alltid føler seg virkelig velkommen og velkomne igjen når de går. «For ved den (gjestfriheten) har noen uten å vite det hatt engler til gjester.» Innholdet i dette stykket var ikke bare «teori» men i høyeste grad praksis for Emil.

Vi har opplevd Emil som en kunnskapsrik mann som kunne trekke lange linjer både fra fortid og nåtid. Med sin ydmykhet hadde han noe opphøyd og edelt over seg – i en oppreist ånd. Samtidig var han på linje med den enkelte. Med sitt varme humør og troens ånd kunne han løfte oss alle opp slik at vi kunne gå inn i samme kjærlighets spor. Når Emil talte, samlet han til hodet Kristus og menigheten, ikke til seg selv. Han talte korsets enkle og skarpe ord.

«Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.» Hebr. 13, 7. Emil var i sannhet en veileder i det gode. Da vekkelsen gikk over menigheten på 90-tallet, hadde Emil Borch et klart og profetisk syn og støttet opp om Kåre J. Smith. Det har vært til en stor velsignelse for menigheten i København at Emil har hatt et så klart syn for det Gud velsigner. Det er ikke rart at menigheten her er så rikelig velsignet av Gud gjennom dette.

Vi er også takknemlige for at vår kjære bror Keld Borch, Emils sønn, har fått hovedansvaret i København og i sin fars ånd tjener vennene her med stor iver og kjærlighet, samt har tillit i sin tjeneste.

Den 29. januar hadde vi en vakker og verdig begravelse for Emil Borch, hvor vår kjære bror Kåre Smith og flere venner fra nær og fjern også var til stede. Kåre leste fra Forkynneren 10, 17: «Lykkelig, du land, som har en konge av edel byrd og fyrster som holder måltid i sømmelig tid, som menn og ikke som drikkebrødre!» Ja, vi kan være lykkelige – som har hatt Emil som veileder. Han holdt fast ved Guds ord og søkte ikke sitt eget. Han hadde et glimt i øyet og et skjevt smil, og ånden hans var så vakker. Han elsket å velsigne og gjøre godt. Emil har tatt vare på det som var fra begynnelsen, altså livets ord, hvor Guds skapende kraft ligger.

Når Ordet blir kjød, oppstår en enorm herlighet, når Guds ord og vilje får bein å gå på. Det blir ikke bare et hjem i menigheten, men det vil være et menighetshjem! Når Ordet kommer frem og råder i hjemmet, vil det være en himmelsk ånd i hjemmet.

Emil kom til et nytt liv – et rettferdig liv i tanker, ord og handlinger. På denne måten ble Emil også et Sions gledesbud, som det står i Es. 40, 9. Et gledesbud er et åndelig vitnesbyrd om livet som kan vitne om seier over synd. Gledesbudet vandrer i rettferdighet og gjør det som er rettferdig. Han taler på rett tidspunkt, og vi må høre ham. Og bare en som har lidd for budene kan trå frem på Sion og oppløfte sin stemme. Det kunne Emil.

Peter Riis Pedersen, som i mer enn 50 år har arbeidet tett sammen med Emil i tjenesten, leste et vers fra Job 29, 12-16: «For jeg reddet armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. Den som var sin undergang nær, velsignet meg. Enkens hjerte fikk jeg til å juble. Jeg iførte meg rettferdighet som en kledning, rettsinn bar jeg som ytterkappe og lue. Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.» Dette ble bekreftet mange ganger under begravelsen, hvor mange vitnet om hans personlige omsorg og varme i glede og sorg.

Begravelsen skapte en vekkelse i hjertene, noe som tydelig har satt sitt preg på tiden etterpå og på våre samvær i København.

Nå er Emil salig og forent med de trofaste i vitneskaren. Han ber sammen med dem og Jesus for oss som fortsatt står i kampen.

Må vi som lever etterfølge hans tro!