Ja, ja og nei, nei

I Bergprekenen lærer Jesus oss at vår tale skal være «ja, ja, nei, nei; det som er mer enn dette, er av det onde.» . Vår basun må gi klar lyd. En blanding av «ja» og «nei» blir tvesinn. Slike kan ikke få noe av Herren, men må rense sine hjerter, sier Jakob.

Vi har alle fått nåde av Gud til en dag å si «ja» til Jesus, og det «ja» må aldri forstumme i våre liv. Vi må fortsette å si «ja» til Jesus, til ham som elsket oss og gav sitt liv for oss. Det blir et «ja» til de gjerninger Gud har lagt ferdig for oss, at vi skal vandre i dem, ja uten knurr og tvil. Da blir vi sikker på at vår livs bygning står på den faste klippe, og rokkes aldri mer. Men det krever at det må være et tydelig «nei», når vi fristes fra vårt kjøds begjær til å gjøre kjødets gjerninger, og et klart «ja» til å døde legemets gjerninger når Gud ved sin Ånd åpenbarer det for oss. Her trenges stor nidkjærhet og beslutning.

Moses lærte av sin mor hvem han var, og når han var blitt stor valgte han å si «nei» til å bli en stor mann i datidens verden. «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter, for han så frem til lønnen.» .

Paulus hadde også erfaring med datidens storhet, men etter at han hadde møtt Jesus på vei til Damaskus, og hadde gitt sitt tydelige «ja» til ham, var det bare én lengsel i ham, nemlig å lære ham å kjenne. Han var grepet av Jesus Kristus, og ved det hadde han også lært oss å si et tydelig «nei». Han skriver til romerne: «Hva skal vi da si? skal vi holde ved i synden, for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den?» . Paulus vinglet ikke mellom «ja» og «nei». Han hadde Guds Sønn, Kristus Jesus som forbilde, og sammen med sine brødre forkynte de ham som ikke var «ja» og «nei», men «ja» var blitt i ham. Og når det gjaldt løftene, så hadde de sitt «ja» i Jesus, og derfor fikk Jesus også deres amen – la det skje også i oss – til Guds ære. .

Jesus var klar når han ble fristet av djevelen. Etter 40 dager med faste, møtte djevelen opp med all verdens herlighet. Men Jesu klare «nei» var utvetydig: «Da sa Jesus til ham: Bort fra meg Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbede, og ham alene skal du tjene.» . Også når han kjente at hans sjel ble forferdet, og han var usikker på hva han skulle si, – han ønsket å frelses fra denne time. Da utbryter han selv. Dog nei! Derfor er jeg kommet til denne time. . Det ble på nytt et klart «nei» til Satan. La det alltid lyde et klart – «Dog nei» til Satan også i våre liv ved alle mulige fristelser. Jesus hadde kraft til å sette sitt liv til for å ta det igjen. Ved Den Hellige Ånd har også vi kraft til det.

Tidsånden påvirker menneskene til å være fri, fri fra gamle normer, løst fra gamle grenseskjell. Bare å leve ut det en har lyst til, etter sitt kjøds begjær. Menneskene mister mer og mer evnen til å si «nei» til det som ødelegger, og «ja» til det som bringer fred og glede i livet. Peter formaner til å fly bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten. En må lære å si «nei» til seg selv, fly bort fra det som forderver. Her ligger begynnelsen og fortsettelsen til å få del i et guddommelig liv. Jesus sier: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» . Dette åpner opp for det nye, der jeg er død for synden og levende for Gud i Kristus Jesus. Må dette gjennomsyre alle våre handlinger.

Bjørn Nilsen