Vi blir ikke trette!

Vi blir ikke trette!

Er det ikke vanlig at man blir trett? I 2. Kor. 4, 16 leser vi: «Derfor blir vi ikke trette, men om og vårt utvortes menneske går til grunne, så fornyes dog det innvortes dag for dag. For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, såsom vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige; for det synlige er timelig, men det usynlige evig.» (Tysk overs., Luther 1912.)

For et liv! Jeg kan stadig få ny kraft og energi til å gjøre det gode! Trengslene, fristelsene eller forholdene som ser så ubehagelige eller umulige ut, ser jeg da som gylne, kortvarige og lette muligheter. Med Guds kraft er det mulig!

Dette fører til et liv i overflod, slik det står i Matt. 5, 41: «Og om nogen tvinger deg til å gå én mil, da gå to med ham.» Det er så menneskelig å gå den første milen. Tross alt vil jeg jo gjøre det gode, men den andre milen blir definitivt for mye for meg. Nå er det nok, nå må andre også bidra, osv. Jeg blir trøtt og er på slutten av mine krefter. Men hvis jeg har gitt meg helt til Gud, er korsfestet med Kristus og er ferdig med alt som er stort i verden, da føler jeg hvordan Gud virker i meg, både på viljen og utførelsen. Plutselig kan jeg si: Jeg går gjerne også den andre milen. Frivillig! Fordi Gud virker i meg med kraft og glede. Mine egne grenser blir sprengt. Det blir langt fra at alt er så vanskelig og at det umulige blir krevd av meg. Jeg får samfunn med Kristi lidelser, og blir helt ferdig med å plage meg selv med selvpålagte lidelser.

For et herlig liv! Det lykkes, og Gud får all ære for det.