Fredsætten eller ufredsætten?

Fredsætten eller ufredsætten?

«Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag etter den!» Salme 34, 15. «Gi akt på den ulastelige, og se på den som er oppriktig! For fredens mann har en fremtid.» Salme 37, 37.

Når vi tenker på at Guds rike består i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd, da bør det være noe vi jager etter. 2. Tim. 2, 22 og Hebr. 12, 14. Vi skal jage etter fred og helliggjørelse, og vi har hørt forkynt at freden vil følge helliggjørelsen.

Guds ord er veldig klart når det gjelder fred og ufred. Vi ser det i Davids salmer, i Jesu ord og formaninger, og i apostlenes brever. Jesus er kalt Fredsfyrsten, og skal opprette et fredsrike. Han skal knuse ufredsætten. Det er betegnede hva det står, at Edom blir ham underlagt. 4. Mos. 24, 17-18. Skal denne freden bli meg til eie, må Edom også bli meg underlagt.

«Og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.» Ef. 4, 3. Da må vi vandre kallet verdig, med all ydmykhet. V. 1-2.

«Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres?» Jak. 4, 1. I lystene ligger trangen til å hevde seg, ta litt hevn, søke egen ære og vinning og ville ha rett. Enhver Jesu disippel, som har tatt opp kampen mot dette, vil kjenne at dette er sterke krefter i et menneske. Når vi da bruker Guds ord som er skarpere enn noe tveegget sverd, vil det kløve og skille i våre liv, slik at vi får åndelig sans. Åndens sans er liv og fred. Hebr. 4, 12 og Rom. 8, 6.

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» Joh. 14, 27. Hvilken formaning! Den fred som verden vil gi, er frihet for lyster og begjæringer. Men med disse begjæringer på korset, blir det virkelig fred. Vi synger i nr. 118 i Herrens Veier om fredens mann: «Men hånd i hånd med fredens Gud han synden driver ut.» Sverdet må brukes over synden i vårt eget kjød.

Hvor dumt det er å stride for sin rett og sine meninger! Å ville si imot og stadig innvende. Timoteus skulle minne om, ja pålegge, til ikke å ligge i ordkrig til ingen nytte. Slike minnelser trenger vi. 2. Tim. 2, 14. I 1. Tim. 6, 4 leser vi om å være syk etter stridsspørsmål og ordkrig, noe som bl.a. fører til ond mistanke, og stadig krangel mellom mennesker som er fordervet i sitt sinn. Mistanke og ordkrig skaper en veldig uro. Måtte vi derfor søke fred og jage etter den. Da tilhører vi fredsætten, og skal for evig være sammen med Fredsfyrsten.