Påskestevnet

Påskestevnet

Påskehøytiden samler hvert år millioner av kristne over hele verden. Vi kommer sammen for å minnes Jesus, vår Frelser. Men hvor mange av oss forstår egentlig dybden i påskens budskap?

Kåre åpnet stevnet med å minne oss om at både vår sjel og vår ånd har sin opprinnelse i himmelen – og at begge trenger næring. Den beste næringen får vi gjennom troens ord, altså Guds ord som kommer fra himmelen. På møtene fikk vi virkelig oppleve et «rikt dekket bord». Guds ord ble forkynt klart og kraftig, slik at alle de som kjenner dette himmelske kallet kunne få næring for sin ånd. Budskapet om Jesus Kristus, som ble åpenbart i kjød, kom tydelig fram.

Det er egentlig underlig at et så stort og viktig budskap kan være skjult for så mange mennesker. Blant oss skal det i alle fall ikke være skjult.

Her følger et utdrag av møtene på stevnet.

Komme til hvile

Kåre J. Smith minnet oss om hvordan det gikk da Israels folk sto foran det lovede land. Planen var at Josva skulle føre dem til trygghet og hvile – et sted der fienden ikke lenger var noen trussel, og der folket kunne leve i fred. Men Israels folk stolte ikke på Guds kraft. I stedet så de på sin egen svakhet, og de følte det nytteløst å gå til kamp. 4. Mos. 13, 25-33. I kapittel 14 leser vi om Josva og Kaleb som hadde en helt annen innstilling. De hadde en urokkelig tro på seier og i troen fant de styrke til å hvile i tillit til Gud.

Hva kan vi lære av dette? Vi må lære at hvis vi skal få seier over synden, så må vi trenge inn på Gud i full tillit. Det er ikke rom for tvil og vantro. Vi må tro på at det faktisk er mulig å seire – og at Gud vil gi oss nåde til det.

Forfatteren av Hebreerbrevet bruker nettopp Israels folk som eksempel, og formaner oss til å finne hvile i Gud. «For hadde Josva ført dem inn til hvilen, da hadde ikke Gud senere talt om en annen dag.» Og videre: «La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro.» Hebr. 4, 8 og 11. Så lenge vi tviler på om det er mulig å seire, har vi ikke kraft til å kjempe. Da blir vi stående og nøle i vår svakhet. Sann hvile kommer først når vi er i stand til å overgi oss helt til Gud.

«Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Pet. 4, 1. Vi må være villige til å lide i kjødet, det vil si at vi må si nei til synden, og det er i tankelivet at kampen starter. Hvis vi i vårt sinn er like bestemte som Jesus var, og vi ser alvoret i enhver liten fristelse, vil vi også få seier over synden, akkurat som vår Herre og Mester. Da kan vi komme til hvile, og det var det Gud hadde ment for oss.

Det er umulig å tro fullt og helt på Gud, og samtidig forvente å forstå alt Han gjør i vårt liv. «Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees». Hebr. 11, 1. Våre sanser og vår fornuft kan vi ikke alltid stole på, for også de ble påvirket ved syndefallet. Det er verd å tenke over at Jesus ikke handlet etter egen vilje, men bare etter det han så Faderen gjøre. Joh. 5, 19.

Guds ord må få virke i oss, slik at det blir et skille mellom sjel og ånd. Hebr. 4, 12. Ordet trenger dypt inn, helt inn til marg og ben. Der avsløres vår egenvilje og menneskelige kraft, som ofte er stikk i strid med Guds vilje. Så kan vi begynne å leve i Guds kraft, og ikke lenger i egen kraft.

Vi kan også lære mye av Abraham. Selv om løftet fra Gud virket mer usannsynlig for hvert år som gikk, ble han bare sterkere i troen. Han tvilte ikke på Guds løfter. Rom. 4, 19-21.

All uro kommer fra fornuften. Slik var det også blant Israels folk: når Gud velsignet dem, jublet de. Men det tok ikke lang tid før de begynte å klage. De stolte verken på Gud eller på hans vei inn i det lovede land, selv om veien var klar og forut bestemt. Derfor nådde de aldri helt fram, og kom ikke inn til hvilen. Hebr. 4, 1-3.

Lever vi i tro, vil vi få oppleve hvile. All bekymring, tvil og frykt kan vi overlate til Jesus bare ved å kaste oss i hans armer. «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Matt. 11, 28. Hvile i Gud betyr å hvile fra alt strev, all bekymring og alt det synlige og jordiske. Mange sliter seg ut fordi de prøver å bære alt selv. Guds hvile opplever man når man legger alt over i hans hender. David fikk oppleve denne hvilen til tross for de vanskelige situasjonene han havnet i. «Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting.» Les Salme 23.

I stedet for å gå og streve i «ørkenen» i årevis, slik Israels folk gjorde, kan vi få komme til hvile i Gud allerede nå. Der, ved nådens trone, kan vi søke hjelp og finne nåde – akkurat når vi trenger det. Hebr. 4, 16. Når vi står for Guds åsyn, kan vi høre hva han vil si til oss. Vi får adgang til helligdommen der vi kan høre Guds tale. Hver eneste disippel bør kjenne seg hjemme i helligdommen. Å være lydhør for Åndens røst faller naturlig for en disippel. Det er slik vi får den hjelp vi selv trenger – og ordet vi trenger for å hjelpe andre. Ved å lytte til Åndens røst vil vi finne fram til de gode gjerninger som Gud har lagt ferdige for oss. Ef. 2, 10.

Er Jesus blitt din forløper?

Paulus begynner Romerbrevet slik: «Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i de hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.» Rom. 1, 1-4.

For mange kristne består frelsen i Jesus Kristus i det at han døde på korset for våre synder og sto opp igjen fra de døde. Vi hører mye om dette, særlig i påsken. Og det er helt sant at Jesu oppstandelse er et stort og mektig under. Vi skal prise Gud i all evighet for at Jesus kom til jorden, led for vår skyld og sto opp fra de døde.

Men det er mer å glede seg over! Før korsfestelsen levde Jesus i tretti år som et menneske – i enkle forhold. Han var tømmermann, og stort mer vet vi ikke om hans liv som ung mann og voksen. Men livet han levde har også stor betydning. Har vi forstått det?

Jesus ble født av Davids ætt. Det betyr at han ble fristet, akkurat som vi blir det. Hebr. 2, 17-18. Han ble fristet, og seiret hver gang. Dette er evangeliet – Guds gode budskap til oss mennesker. Det finnes ikke noe større. «Mange ganger og på mange måter har Gud tidligere talt til fedrene gjennom profetene, men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen.» K. 1, 1-3. Gud taler ikke bare gjennom det Jesus sa. Livet han levde som menneske skal også tale til oss. I det livet ligger vår frelse, for Jesus ble vår forløper: han etterlot oss fotspor som vi kan følge.

Paulus forsto denne kampen mot synden: «Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» Rom. 7, 17-18. Jesus måtte også stå i den kampen når han søkte Guds vilje: «Men la ikke min vilje skje, bare din.» Luk. 22, 42.

Det var en reell kamp Jesus kjempet. I livets situasjoner som bror, sønn og tømmermann ba han til Gud, og i enkelte bibelvers får vi et innblikk i hans bønneliv: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led.» Hebr. 5, 7-8. Jesus lærte å bli lydig, og da han hadde fullført løpet, ble han «opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham». V. 9. Nå kan også vi, i våre «kjøds dager», følge Mesteren. Vi kan fornekte oss selv, ta opp vårt kors og følge ham. Mark. 8, 34.

Verdens gud – djevelen – har forsøkt å skjule denne viktige delen av Jesu liv, slik at menneskene ikke skal se Jesus som en forløper. 2. Kor. 4, 3-4. Men denne sannheten bør ikke være skjult for oss. Jesus gikk korsets vei og lengtet etter å få følge på veien. Han ville ha brødre og søstre. Hebr. 2, 11. Jesus er den eneste mellommann mellom Gud og mennesker. 1. Tim. 2, 5.

Han fikk del i kjød og blod, som oss, for å overvinne djevelen og sette oss fri fra syndens trelldom: «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det.» Hebr. 2, 14-15. Det er ikke engler Jesus mente å ta seg av, men mennesker. V. 16. Og derfor kan vi som tror, kjempe som Jesus kjempet, og be som Jesus ba.

Han lærte lydighet, og vi følger etter ham på den veien. Han beseiret synden i kjødet, og vi følger etter. «For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor.» 1. Pet. 2, 21. Peter beskriver hvordan Jesus tok det da han ble hånet og måtte lide. V. 22-23. I stedet for å gi etter for synden, seiret Jesus over begjæret i kjødet, og nettopp derfor kan han hjelpe oss i vår kamp.

Måtte Jesus få være vår forløper! Da vil de største og mest dyrebare løfter – nemlig å få del i Guds egen natur, være våre. 2. Pet. 1, 3-4.

«Det er fullbrakt!»

«Jesus, min frelser, din storhet jeg ser, da du som menneske jorden betrer. Skrøpelig, aktet for intet du var, dog, du som Kongenes Konge det bar.» Denne sangen av Ingrid Bekkevold (HV. 245) ble sunget på begynnelsen av møtet, påskemorgen. Sangen er preget av ærefrykt og takknemlighet for Jesu store verk, og for den frelse han brakte oss. Men kan vi med oppriktighet si at vi ser Jesu storhet når vi står midt i livets prøvelser?

Peter hadde opplevd Jesu korsfestelse, og alt det som skjedde den påsken. Han hadde også fulgt Jesus de siste årene av hans liv, og sett hvordan Jesus taklet forholdene han kom i. Peter var grepet av Kristus, og skriver: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» 1. Pet. 1, 3.

Peter visste hvor han kom fra, og han forsto at han var gjenfødt til et levende håp. Jesu oppstandelse ble et synlig bevis på det verket som skjedde i Jesus mens han levde som menneske på jorden.

Da Jesus døde på korset, ropte han: «Det er fullbrakt!» Joh. 19, 30. Jesus hadde aldri syndet mot sin himmelske Far. Han hadde aldri sviktet, og derfor kunne døden ikke holde ham. Han sto opp fra de døde, og det står at han har gjenfødt oss til en arv som er uforgjengelig, uflekket og uvisnelig – som venter alle dem som forstår å følge den samme vei som Jesus gikk. 1. Pet. 1, 4-5.

Hemmeligheten om Kristus åpenbart i kjød, er nøkkelen til et seirende liv. Det verket som skjedde i Jesus mens han levde på jorden, er vårt forbilde. Djevelen forsøker å skjule denne nøkkelen for oss. Derfor er det helt nødvendig at vi virkelig ser og forstår Jesu storhet – også når vi møter prøvelser i vårt eget liv.

Vi holdes oppe ved tro, og hver dag er «forberedt» av Gud for at vi skal kunne bli formet etter hans Sønns bilde. Rom. 8, 29. Én ting er å forstå dette med hodet – en annen ting er å være tro og la seg frelse i livets prøvelser, når det virkelig gjelder.

Profetene fikk av og til et innblikk i hvem Jesus var, og de profeterte for folket. Én av disse profetiene lyder slik: «Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han og full av frelse, ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.» Sak. 9, 9. Slik red Kongenes Konge inn i Jerusalem. Det var ydmykhet som preget ham, og likevel ble hans storhet åpenbart for oss.

Om Jesus står det skrevet at han er «avglansen av Guds herlighet og avbildet av Guds vesen.» Hebr. 1, 3. Han valgte frivillig å vandre på fornedrelsens vei. Vi er kalt til å få del i det samme liv – til å være hans legeme på jorden.

«Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.» Ef. 4, 1-2. Her har vi rikelig anledning til helliggjørelse.

Tenk å kunne si «Det er fullbrakt!» når man står ved veis ende! Jesu liv og død kan bli oss til uendelig stor hjelp og velsignelse – både for oss selv og for dem vi har rundt oss.

Velsigne menneskene

Kåre J. Smith avsluttet stevnet med å legge oss på hjertet at vi er kalt til å velsigne menneskene – særlig våre aller nærmeste og våre barn. Hvis vi ikke våker, ligger det nær til å bli sterke i oss selv. Verden ligger i det onde. «Den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke.» 1. Joh. 5, 18-19.

Når vi er lydhøre for Åndens røst, vil vi alltid finne noe å rense i vårt eget liv. For Ånden begjærer mot kjødet, og mot vår egen vilje. Gal. 5, 16-17. All ufullkommenhet i livet skyldes at vi ikke bevarer oss fra det onde, og at vi ikke hører på Ånden.

Gud ga Abraham et løfte: «I deg skal alle jordens slekter velsignes.» 1. Mos. 12, 3. Ved Kristus og den Hellige Ånds ledelse står løftet om Guds velsignelse fast, og gjelder også oss. Vi er blitt Abrahams ætt, og har fått del i de samme løftene. Gal. 3, 14-16. Lytter vi til Åndens røst i hjertet, får vi se legemets gjerninger, og vi får anledning til å døde dem ved Ånden. Rom. 8, 13. Men hvis vi ikke hører Åndens tale i hjertet, kommer vi aldri til et liv i Gud.

Peter skriver: «For den som vil elske livet og se gode dager …» 1. Pet. 3, 9-15. Han forklarer hvordan vi kan være til velsignelse for andre – uansett hvordan de behandler oss. Blir vi møtt med noe vondt, har vi en god mulighet til å gjøre noe godt tilbake. På den måten kan vi være med og bygge videre på velsignelsen Gud ga til Abraham.

Den eneste måten andre kan gjøre oss virkelig ondt på, er å få oss til å gjengjelde ondt med ondt. Da er vi blitt overvunnet av det onde. Men hvis vi overvinner det onde med det gode, vinner vi en herlig seier. «For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» Og det beste for oss er å bli likedannet med hans Sønns bilde. Rom. 8, 28-29.

Josef, som levde under den gamle pakt, forsto dette: «Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode.» 1. Mos. 50, 20. Gud er trofast. Når han velsigner, kan ingen hindre det.

Selv Bileam, som ble forført av grådighet, måtte erkjenne dette: «Hvordan kan jeg forbanne den Gud ikke forbanner? Hvordan skal jeg fordømme den Herren ikke fordømmer?» 4. Mos. 23, 8. Han endte med å velsigne Israel tre ganger. Men til tross for dette lærte han kong Balak hvordan han kunne få Israels folk til å falle – ved å lokke dem til synd. Dermed åpnet de selv døren for forbannelse. K. 25, 9. Gud grep inn, og både Bileam og Balak mistet livet. K. 31, 8.

Og hva med oss? Når vi opplever å bli baktalt, for eksempel. Hvis Gud taler godt om oss, vil de som taler ondt komme på skam, og det vil bli til skade for dem selv. «Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» Rom. 12, 19. Og vi kjenner formaningen: «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.» V. 21.

Kjødet med dets lyster og begjæringer skal være korsfestet. Gal. 5, 24. Når vi velsigner menneskene, og ikke lar dem trigge oss til synd, hører vi Kristus til – og står i det samme forhold til Gud som Abraham. Da kan vi i sannhet velsigne menneskene og ingenting kan få oss til å synde. Måtte våre føtter stå på oppstandelsens grunn!