Guds vilje, vår helliggjørelse

«For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud – slik dere også vandrer – så må dere gjøre enda større fremgang i dette. Dere kjenner jo de påbudene vi ga dere ved Herren Jesus. For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse.» 1. Tess. 4, 1-3. Av dette skjønner vi at Gud vil noe langt mer med oss enn bare benådningen. Hans vilje er at vi skal gjøre fremgang i å være til behag for Gud. «For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.» Rom. 5, 10. Hans vilje er at vi skal komme til et helt nytt liv og forvandles til likhet med hans Sønn Jesus Kristus og gjøre fremgang i hans dyder og visdom. «Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst. For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.» Gal. 5, 16-17.

Den som vil gjøre Guds vilje, vil kjenne egenviljen og kjødets begjær. Ved Åndens drift og kraft kan vi få nåde til å gjøre Guds vilje. «… bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» Rom. 12, 2. Guds vilje er alltid det gode, velbehagelige og fullkomne som kan opplyse vår vei. Egenvilje har sin rot i synden i kjødet og formørker vår vei. Men, selv med et fornyet sinn oppstår det brytninger. For egenviljen er sterk. I fornedrelsen av meg selv kan Guds vilje ha fremgang ved meg, som den hadde ved Jesus. Jes. 53, 10. Her må vi ikke unndra oss lidelsen og den behandlingen Gud etter sin vilje gir oss. Her må vi bøye oss under hans veldige hånd. I denne prosessen er det avgjørende at vi kjenner de bud og ord som er gitt oss, og at vi holder dem fast i et vakkert og godt hjerte så vi kan bære frukt i tålmodighet. Luk. 8, 15.

«Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» 1. Joh. 1, 8. Ved helliggjørelsen og vandringen i lyset likesom han er i lyset, har vi samfunn med hverandre, og Jesus, og hans Sønns blod renser oss fra all synd. V. 7. I det nye sinn gjør vi det beste vi kan, men må likevel erkjenne, i Guds lys, at det kleber noe ved oss som ikke er så velbehagelig. Det er kanskje enda noe kulde og hardhet i forhold til det å elske inderlig av hjertet. Vi kjenner vår nød, at det må bli bedre med oss så samfunnet kan bli styrket. Vi kjenner behov og lengsel etter en større fylde av Kristi velsignelse i liv og tjeneste.

Paulus bønn for Kolosserne var at de måtte fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så de kunne vandre verdig for Herren til velbehag i alt, og bære frukt og vokse i all god gjerning ved kunnskapen om Gud. Kol. 1, 9-10. Den bønnen bør også være i våre hjerter. Skal vi fylles, må det være tomme kar. En trang etter å forstå hva Herrens vilje er. Den lengselen er i de som har fattet et nytt sinn. Deres trang er å ligne Mesteren, som sier: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.» Matt. 11, 29. Han måtte selv vandre i ydmykhet og saktmodighet i sin tid på jorden for at frelsesverket skulle lykkes etter Guds vilje. Hva da med oss? Skal frelsesverket lykkes i oss, må vi lære av ham! Veien han gikk ligger i det lave – den nye og levende vei gjennom hans kjød. Der har han etterlatt seg fotspor for at vi skal vandre i dem.

Vårt håp ved evangeliet, er at vi kan fremstilles hellige og ulastelige og ustraffelige for hans åsyn, så sant vi holder ved i troen, grunnfestede og faste. Kol. 1, 22-23. Det er nå vi lever. Nå kan vi gjøre oss rede til å møte vår brudgom. Nå kan vi benytte vår korte tid på jorden og få del i helliggjørelse etter Guds vilje, og gjøre enda mer fremgang i hans liv og dyder, til ære for Gud.