For Herren og ikke for mennesker

For Herren og ikke for mennesker

«Det dere gjør, gjør det av hjerte, som for Herren og ikke for mennesker, for dere vet at dere skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!» Kol. 3, 23-24.

Hva er min drivkraft i livet? Det er mange gjerninger som skal gjøres, både i og utenfor menigheten, men for hvem gjør jeg disse gjerningene? Vi kjenner godt det Jesus sier i Matt. 6. kapittel fra begynnelsen. De som gir almisse for øynene på folk, for å bli sett av dem osv., de har allerede fått sin lønn. Men de som gjør sine gjerninger av hjerte, som for Herren, de skal få arven som lønn av Herren. Det er en stor forskjell på disse to utgangene. Én får ingen lønn, en annen får hele arven, som er et evig samfunn med Jesus og alle de hellige.

Jesus spør i Joh. 5, 44: «Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre, og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke?»

Ja, hvordan kan jeg virkelig tro, dersom jeg søker ære av menneskene? Hadde jeg trodd på Gud, ville jeg også trodd at han ser i det skjulte, og at han som ser i det skjulte også skal lønne meg i det åpenbare. For en dødelig snare, og for et tap for tid og evighet å være fanget i dette garnet. Jeg lever for mennesker, og søker ære av det jeg gjør, slik at dette er drivkraften. Får jeg ros for det jeg gjør, eller jeg blir sitert på et møte, da er jeg ekstra frimodig, glad og fornøyd. Får jeg ikke ros eller jeg blir glemt, blir jeg mismodig og stille. Lønnen og utgangen for et slikt liv for menneskers åsyn er følgende ord av Jesus: «Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik fra meg dere som gjorde urett!» Matt. 7, 22-23.

Tenk å få denne beskjeden etter endt tjeneste her i livet. På tross av alt jeg har gjort, alt jeg har ofret meg, alt jeg har gitt av penger, alt jeg har bidratt med, så er jeg ikke med! Jeg har allerede fått min lønn. Jeg gjorde det for mennesker. Hva andre tenkte om meg og sa om meg var min drivkraft i alt sammen. Jeg manglet den sanne brennende kjærligheten til Jesus Kristus! «For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet dette er avgjort: Én er død for alle, og derved har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem.» 2. Kor. 5, 14-15. Må kjærligheten til Kristus bli drivkraften i våre liv, slik at jeg gjør det jeg gjør av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker. Da kommer jeg ut av denne ærgjerrigheten som ligger så dypt i menneskenaturen.

Nå er det ingen fordømmelse for å kjenne at dette stoffet bor i meg. Men det blir en fordømmelse imot meg om jeg ikke står dette imot så snart det blir bevisst for meg. Må vi hate dette stoffet av hele vårt hjerte når vi ser det. Det skal stor nidkjærhet til for å bryte ut av dette garnet, men ved stor interesse for å bli skikkelig frelst og stor gudsfrykt er det fullt mulig. Må vi be Gud om å få opplyste øyne til å se oss selv. David sier det så utrolig treffende: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» Salme 139, 23-24. Dette er noe å be om. Så lenge vi lever er det mulig å komme inn på evighetens vei som vil føre meg til arven blant de hellige. Må Gud gi meg nåde til å vandre på denne veien så lenge jeg får leve.