Men, kan du hjelpe dem ...?

Men, kan du hjelpe dem ...?

Vårt kall er å hjelpe hverandre og tjene hverandre med all godhet og all visdom i Kristi legeme. Vi som naturmennesker vil gjerne rette på og ta fatt på hverandre, slik at vi slipper unna med minst mulig lidelser. «Brødre! Om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet!» Gal. 6, 1.

«Men også jeg, mine brødre, har den visse tro om dere at dere av dere selv er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre.» Rom. 15, 14. Det viser seg at vi ikke er i stand til å kunne formane eller hjelpe andre uten at hjertet er fylt med godhet. Men hvis det ligger en bebreidelse eller et krav til de andre i det vi har på hjertet, da lukkes gjerne hjertene. Eller det kan være mannens styrke, som skal kjempe i rettferdighetens navn. Men en tjener kan ikke kreve noe – han skal bare betjene, og da må vi komme så langt ned at vi kommer inn i hjertene til menneskene. Da kan man si omtrent hva man vil, og det blir mottatt.

Når vi tenker på Guds natur, så ser vi at Gud er i stand til å bære all ondskap og dårskap av alle slag uten problemer. Det viser seg at vi som mennesker trenger skikkelig åndskraft og nåde fra Gud til å kunne tåle det onde, uten selv å bli onde. Det er meningen fra Guds side at vi skal kunne tåle og bære mer og mer etter hvert som tiden går. «… for han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdig og urettferdige.» Matt. 5, 45. Hvilket overflodsliv, fullt av godhet fra Guds side, og hvilken bæreevne! «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måte Kristi lov! For dersom noen tykkes seg å være noe og er dog intet, da dårer han seg selv.» Gal. 6, 2-3. Tenk, vi er kalt til å bære hverandres byrder – hverandres natur, og de andres væremåte uten at det skaper et problem for oss. Vi har alle et syndelegeme, men innenfor Kristi legeme, skal Kristi kjærlighet råde, den som dekker en mangfoldighet av synder.

Kjærligheten tåler alt, utholder alt, tror alt, håper alt. Den faller aldri bort med hensyn til å kunne vinne en sjel, slik at vi kan komme dem til hjelp. Det vanlige er at kjærligheten blir kald hos oss når urettferdigheten tar overhånd. Man føler at forholdene rettferdiggjør min mangel på Kristi kjærlighet. Men dersom kjærligheten ikke råder i mitt hjerte, er jeg dog intet, samme hvor mye jeg presterer. hvordan skal vi kunne hjelpe andre hvis vi ikke er i stand til å bære dem med glede, slik som Gud bærer oss? Hvor langt er vi villige til å gå? «Og om noen tvinger deg til å gå én mil, da gå to med ham.» Matt. 5, 41. Er vi villig til det, er vi på vei til å kjenne bredden og lengden og dybden av Kristi kjærlighet! Kristi kjærlighet tvinger oss til å gi vårt liv for hverandre, og det er en herlig tvang!

Paulus anså seg selv som et menneske i dyp gjeld. «Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og uvise.» Rom. 1, 14. Det er rart når man tenker skikkelig over hva en selv har blitt tilgitt, blitt båret over med, da synker man gjerne i sine egne øyne og har ikke så mange krav å stille til de man skal betjene. Vi ser at Paulus ikke glemte sin gjeld, når han skriver i 1. Kor. 9, 19: «For om jeg enn er fri fra alle, har jeg dog selv gjort meg til tjener for alle, for å vinne de fleste.» Og i vers 22 fortsetter han: «For de skrøpelige er jeg blitt skrøpelig, for å vinne de skrøpelige, for dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse noen.»

Han fant sin antipati og sympati, sin avind, sitt hovmod, sin stahet, sin æresyke, sin storhet, sin utålmodighet, sin firkantethet, sine ambisjoner, sin mangel på Kristi kjærlighet til alle osv., og fikk dødet det slik at han var i stand til å kunne tjene alle. Kristi kjærlighet knuser alle unnskyldninger og river ned alle skillevegger, slik at Satans makt blir tilintetgjort, og sjeler som elsker Gud blir satt fri!