Vi må komme opp i ørnehøyde – og forbli der!

Vi må komme opp i ørnehøyde – og forbli der!

«Er dere da oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd! La deres hu stå til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden! Dere er jo død, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» Kol. 3, 1-3.

Meningen er at vi skal være i denne stilling fra vi er født på ny og resten av vårt liv. Som oppreist med Kristus kan vi virkelig si at vi har kommet opp i ørnehøyde, hevet over denne jorden, der menneskene er opptatt av å leve etter sine lyster. Våre tanker dreier seg mer og mer om det himmelske, det som har evighetsverdi, nemlig hvordan jeg kan bli likedannet med Kristus.

De fleste har sine tanker i det jordiske fra morgen til kveld. De plages av bekymringer, havesyke, misunnelse, avind, æresyke m.m. Tenk hvilken nåde å få komme opp i ørnehøyde og kunne beskue det hele ovenfra. Langt der nede på jorden kan jeg se en som sier eller gjør noe overfor meg, som jeg oppfatter som urettferdig. Da bør jeg tenke: – Hva betyr vel det han sa? – Hva betyr det om et år? – Om en måned? – Neste uke? – Antageligvis svært lite, eller kanskje ingenting! Som oppreist med Kristus vil Guds ord komme til meg, f.eks. det som står i 1. Pet. 3, 13: «Og hvem er det som kan gjøre dere ondt såfremt dere legger vinn på det gode?» Hva den andre sa eller gjorde er da ikke min sak. I ørnehøyde er jeg kun opptatt av min sak; nemlig å gjøre det gode.

På den måten får jeg del i guddommelig natur, og jeg blir også i bedre stand til å hjelpe mine medmennesker. Vi kan høre enkelte si: – Men, en slik urett kan jeg ikke finne meg i! – Vi må kjempe for rettferdighet! – Ja, det kan være riktig, spesielt i tilfeller der vi ser barn eller ungdom bli utsatt for en urett som er helt urimelig. Da bør vi gripe inn og gjøre det vi kan for å hjelpe dem så de ikke lider overlast og tar skade av det. Gjelder uretten derimot min egen person, bør jeg finne trøst og hjelp i ordet, f.eks. i 1. Kor. 6, 7: «Det er jo i det hele allerede et tap for dere at dere har saker mot hverandre. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor tåler dere ikke heller skade?»

Jeg må være villig til å ta mitt kors opp og fornekte meg selv. Det å lide urett er noe av det verste for kjødet. Når jeg derimot hater kjødet, er jeg villig til å lide i kjødet for å bli ferdig med synden. Tenk hvor godt å gå inn i disse lidelsene, fullt viss på at jeg skal bli ferdig med det jeg hater. Vi går inn i Guds rike gjennom mange trengsler, og lidelsene skal opphøre.

Som en ekstra bonus slipper jeg de problemer og lidelser som gjerne kommer i familien eller i broderskapet dersom jeg er mest opptatt av «min rett». Dette er lidelser som ikke fører til herlighet, men tvert imot til ødelagte relasjoner i hjem og menighet. La oss stride troens gode strid, og alltid søke det som er der oppe, slik at vi forblir i ørnehøyde.