Hvem vender vi oss til?

Hvem vender vi oss til?

I trengselstider vendte Judas og Israels konger seg ofte til fremmede nasjoner – Egypt og Assyria – for militære eller politiske allianser. Deres eksistens var truet, og dette virket som den mest «logiske» løsningen. Men disse alliansene viste at de ikke hadde lært Gud å kjenne – de stolte ikke på Ham.

«Ve dem som drar ned til Egypten efter hjelp og setter sin lit til hester, som stoler på vogner, fordi de er mange, og på hestfolk, fordi de er så overmåte sterke, men ikke vender sitt øye til Israels Hellige og ikke søker Herren!» Es. 31, 1.

«De som drar ned til Egypten uten å spørre min munn, for å søke vern hos Farao og finne ly i Egyptens skygge! Men Faraos vern skal bli eder til skam, og lyet i Egyptens skygge til vanære.» Es. 30, 2-3.

«Efra’im er blitt som en enfoldig due, uten vett; Egypten kaller de på, til Assyria går de.» Hoseas 7, 11.

Det var en stor troløshet at de ikke regnet med Guds makt i sine vanskeligheter. De vendte ikke sitt øye «til Israels Hellige», heller ikke spurte de ham «til råds». Resultatet var at de kom under nabofolkenes makt og vendte seg til slutt til fremmede guder, forlot Herren og ble ødelagt av fienden. Gud var ikke engang med i beregningen.

Da David var konge, vendte han seg til Gud i alle sine prøvelser, uansett hvilken nød, trussel eller press han var under i kampen.

«I min nød kalte jeg på Herren, og til min Gud ropte jeg; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt rop kom for hans ører.» Salme 18, 7.

David utviklet en urokkelig tillit til Gud under alle sine prøvelser. Det fantes ingen plan B hvis Gud sviktet, men han var fullt overbevist om at Gud ville frelse ham fra hans fiender. Før han ble salvet til konge, anså Gud ham som en mann etter sitt eget hjerte og ønsket at David skulle herske over sitt folk. Som vi ville si i dag, ble han Guds venn.

«Jeg elsker deg, Herre, min styrke! Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.» Salme 18, 2-3.

Vi kan også oppleve sterkt press og dyp personlig nød. I vår nød fristes vi til å søke hjelp og lindring fra «Egypt» – fra jordiske kilder. Men i stedet kan vi vende vårt øye til Israels Hellige og «spørre hans munn». Vi kan legge våre behov fram for ham og lære å kjenne hans vilje i prøvelsens tid. Slik kan vi bli en del av en ny generasjon menn og kvinner etter Guds eget hjerte, som setter vårt håp til hans frelse.

«Derfor vil jeg prise deg, Herre, blant hedningene og lovsynge ditt navn.» Salme 18, 50.