Bevare en tjeners skikkelse

Bevare en tjeners skikkelse

Det står i Fil. 2, 7: «Men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse.» Jesus tok på seg en tjeners skikkelse da han kom til jorden. Han bevarte den helt inntil enden. Helt på slutten av sitt liv, i Getsemane, ba han: «… ikke som jeg vil, men som du vil!» Matt. 26, 39. For å kunne bevares i en tjeners skikkelse måtte han fornedre seg selv, være lydig mot Faderens røst i sitt indre. Fil. 2, 8. Der innvidde Jesus frelsens vei, frelse fra alt det hovmod som kom inn i kjødet gjennom syndefallet. Jesus sier: «Der jeg er, der skal også min tjener være.» Joh. 12, 26. Det er enorme krefter i kjødet som driver oppover. Skal jeg bli bevart i en tjeners skikkelse må jeg følge Jesu røst i mitt indre, være der han er. Der lyder det stadig: «Ikke min vilje» – ikke mine forestillinger, ingen egne tankebygninger, eller noe om hvordan de andre burde være, eller hvordan tingene burde vært osv.

Jesus er hodet og vi er hans tjenere. I den stilling må jeg bli bevart helt inntil enden. Det er alltid noe som skal korsfestes av disse hovmodige tanker. Spørsmålet er om jeg får nåde til å finne mitt eget liv. Først da kan jeg ved hans kraft miste det.

Jesu kamp er beskrevet i Hebr. 5, 7. Det var han som aldri gjorde synd, det ble aldri funnet svik i hans munn. Slik kjempet han helt inntil enden, da står det så styrkende: «… og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» Det er denne gudsfrykt som jeg må leve i, for å kunne bli bevart i en tjeners skikkelse. Dertil må jeg erkjenne den så kolossalt store faren som eksisterer, å kunne falle ut av en tjeners skikkelse.

Det er forskjellige tider i livet, forskjellige ytre forhold. Paulus skriver om rikdom, fattigdom, forfølgelse, ære, vanære etc. Men i alt dette viste han seg som en Guds tjener. 2. Kor. 6, 4-10. Det er gudsfrykt som bevarer meg fra å falle ut av den tjenerskikkelsen som kan bevare meg gjennom de forskjellige tider og forhold i livet. Ved den får jeg del i den kolossalt store frelsen som jeg er kalt til. Fornedre meg selv, erkjenne at jeg har et kjød, der det ikke bor noe godt. Det er bare ved gudsfrykt jeg kan holde meg nær til ham, slik at han holder seg nær til meg, så jeg kan bli frelst fra mitt hovmot. Om jeg lever i hans nærhet, da kan jeg se hovmodet, da blir det nødrop om frelse.

Det står i Es. 57, 15: «For så sier den Høye, den Opphøyede, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.» I slike kan han gjøre sitt frelsesverk. Denne tjenerskikkelsen må jeg også bevare i tjenesten i menigheten, blant vennene der Jesus har satt meg for å tjene, ikke herske.

Videre står det i kap. 58 om den rette faste. Her kan man se hvor lett det er å falle ut av det å være en tjener, hvor lett det er å begynne og legge byrder på andre, binde de andre fast i sine tanker. V. 6-7. Det er den rette gudsdyrkelse som gjør at jeg kan tjene de andre, hjelpe til der det er nød. «Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, og din legedom snart spire fram, din rettferdighet skal gå fram for ditt åsyn, og Herrens herlighet slutte ditt tog. Da skal du påkalle Herren og han skal svare, da skal du rope og han skal si: Se, her er jeg! Når du har hvert åk bort fra din midte, lar være å peke fingrer og tale ondt.» V. 8-9.

For en slik Herrens tjener kommer da løftene i vers 10-12: «… da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt blir som middagen.» I denne tjenerskikkelsen kan jeg være med å bygge opp, og tjene i menigheten slik det står i vers 12: «… og de skal kalle deg murbrudds tilmurer, den som setter veier i stand, så folk kan bo i landet.» Der kan de som er rundt meg føle seg trygge og velsignet.