Gud pryder de saktmodige med frelse

Gud pryder de saktmodige med frelse

«Herre, mitt hjerte er ikke stolt, mine øyne er ikke overmodige. Jeg gir meg ikke av med ting som er for store og for underlige for meg. Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg. Vent på Herren, Israel, fra nå av og til evig tid.» Salme 131.

Å lære saktmodighet er å lære å være stille når byrder legges på en eller når en møter trengsler i livet. En hviler i enfoldig tro på vår Frelser som leder oss inn i akkurat de forhold som vi trenger for å få del i den helliggjørelse som Gud har planlagt for oss. Dermed unngås en mengde synd og uro som ofte utvirker tomme og tankeløse ord til skade både for en selv og andre. «Reiser herskerens vrede seg mot deg, så forlat ikke din post! Saktmodighet holder store synder nede.» Pred. 10, 4. Motsetningen kan vi lese i Es. 57, 20. «Men de ugudelige er som det opprørte hav; det kan ikke være stille, og dets bølger skyller opp skarn og dynn.»

Saktmodige mennesker er ikke svake, men de har en sterk og overvinnende ånd i seg. Det er en ånd som er kostelig for Gud. De opplever at i denne tillit og stillhet er det stor styrke. Es. 30, 15. «Ved saktmodighet blir en fyrste overtalt og en mild tunge knuser ben.» Ord. 25, 15.

«Eders saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker. Herren er nær.» Fil. 4, 5. Er man seg dette bevisst, så er man stille og lyttende til hva Gud har å si oss i de forskjellige forhold som dagliglivet byr på. Det var i denne tilstand Jesus var, og han fikk forløsende ord fra Gud til kvinnen som var grepet i hor. Kvinnen ble hjulpet og de skriftlærde ble satt på plass. Joh. 8, 7-11.

Det er utrolig velsignet at vår sjels uro kan bli byttet ut med en stille og saktmodig ånd. Her ligger sjelens frelse fra all uro og bekymring. Det er kun i tillit til Gud og levende tro på hans fullkomne styrelse i alle ting at sjelens uro kan vike ifra oss. Det skjer ting i livet som en ikke forstår. Da bør vi følge Davids eksempel til å ikke undre oss over det som er oss for stort og forunderlig. Med andre ord, å ydmyke seg under Guds veldige hånd. Det er utrolig velsignet både for en selv og våre medmennesker når en lærer dette.

Det er betegnende at det var saktmodighet og ydmykhet som Jesus trakk fram når han forkynte hva vi skulle lære av ham. Da skal vi finne hvile for våre sjeler. Matt. 11, 29. Vi forstår at dette er grunnleggende dyder som er nødvendige for de som vil la seg opplære av Jesus. Ut fra denne tilstand vil en disippel føres fram til all den fylde som Gud ser at han kan føre den enkelte fram til.

«For Herren har behag i sitt folk. Han pryder de saktmodige med frelse.» Salme 149, 4.