Å vokse i kjærlighet – leve i enhet

Å vokse i kjærlighet – leve i enhet

I menigheten har vi herlig samfunn med oppriktige, gudfryktige mennesker, ekte kjærlighet, fred og enhet. Men også her møter vi forhold som kan såre oss, gjøre oss usikre og skuffe oss. Kanskje er det en beslutning vi ikke kan forstå. Et ubetenksomt ord som treffer oss. Eller bare en følelse: «Jeg hører ikke helt til, blir ikke sett, ikke forstått.» Og plutselig dukker det opp tanker: En distanse. En liten bitterhet. Et snev av mistillit.

Når vi møter svakheter, feil, spenninger og urettferdigheter, får vi se vår egen natur: Avind, utålmodighet, tilbaketrekning, anklage – akkurat her ligger problemet – ikke i omgivelsene, hos de andre som behandler meg og mine feil, men i meg, i mitt kjød!

«Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.» Gal. 5, 19-21.

«La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.» Hebr. 12, 15. Pass på at vårt blikk ikke blir kritisk, at vår kjærlighet ikke kjølner. Mine barn, mine nærmeste, de vi elsker så høyt og ønsker det beste for, bringer vi også i fare for å falle ut av kjærligheten og ta anstøt.

Jesus spør oss: «Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?» Matt. 5, 46. Guddommelig kjærlighet viser seg der hvor ingenting kommer tilbake. Hvor misforståelser fortsetter. Hvor sår ikke blir helbredet umiddelbart.

«Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» Matt. 5, 44-45. Han formaner oss til å være i kjærlighet som vår Far i himmelen. Han lar sin sol gå opp over onde og gode – også over de som ikke ser meg, som jeg ikke føler meg forstått og likt av. Over de som jeg synes er sympatiske og usympatiske. «Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.» Matt. 5, 48.

Alle som løper etter denne rettesnoren, som renser seg slik han er ren, opplever samfunn, fred og barmhjertighet. Paulus beskriver det så tydelig: «… Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre.» Kol. 3, 12-13.

Et mildt svar. Et vennlig blikk. Lytte. Å akte den andre, som jeg «ikke liker så godt», høyere enn meg selv. Tilgi av hjertet i bevissthet om at jeg selv har fått så mye tilgivelse. Da forsvinner hardhet og ubarmhjertighet. Da forsvinner alt som skiller. Da bidrar vi til å knytte bånd av samfunn i våre omgivelser.

«Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.» Joh. 17, 20-21. Vår enhet er et mektig vitnesbyrd om Guds verk i oss og blant oss. Må Gud gi oss nåde og styrke til å vokse i kjærlighet og enhet. Da vil våre barn, våre nærmeste, oppleve at renheten og enheten i broderskapet øker, at Jesu liv blir synlig. Slik kan de gjennom vårt eksempel komme til tro på ham.