Lys over meg selv

Lys over meg selv

J. O. Smith skriver i brev #142 til Elias Aslaksen: «Den som begjærer Guds lys, får først lys over sine egne vemmeligheter, og fra smusset blir gullet gravd frem. Vi trenger lys for å kunne tekkes Gud i liv og gjerning; men for å få lys må man være på vakt etter det. Det er lysstreif som blir upåaktet.»

Er jeg så lydhør, våken og gudfryktig at Gud kan vise meg min vemmelighet, min mangel på Guds vesen og natur, mitt menneske? Eller er jeg overfladisk og tilfreds med et bra utvortes skinn? Ser jeg problemet ved de andre, som tilsynelatende har splinten i øyet, men er blind for bjelken i mitt eget? Matt. 7, 3-5. Da må jeg gå i meg selv, bli nidkjær og omvende meg fra denne lunkne og åndelig talt livsfarlige tilstand – til å komme i rett forhold til ham – den første kjærlighet.

Ved å gi akt på meg selv og på læren, har jeg sjansen til å oppdage disse lysstreif fra Faderen, og da kan jeg følge Jesus i å fornedre meg selv, og ved korsets kraft beseire kjødets krav. Fil. 2, 8.

«Sort er jeg, men yndig», Høys. 1, 5. Ser jeg hvor sort jeg er? Bærer jeg sorg over det og vandrer i frykt, slik at jeg kan få lys der hvor jeg enda er i mørket, og kan forvandles? Hvis jeg står flittig i dette arbeidet, tiltar en god duft – yndigheten tiltar. Jeg erkjenner lysets dom og ydmyker meg under Guds veldige hånd. De andre kjenner at jeg står i fornedrelsen, i det å dømme og rense meg selv. Da får mine ord en annen klang, en klang av at jeg er et miskunnhetens kar, at jeg ble elsket og elsker igjen. Da kan jeg frelses, og bli også til hjelp for de som hører meg.

Ved doms og fortærelsens ånd – ånden og ilden – skal arbeidet lykkes. Jes. 4, 4. Ved å dømme oss selv og gi dommen medhold, skal vi ikke dømmes. Ved å elske ilden og la kjødet og egenviljen fortæres, spares vi for ilden som en dag skal komme. Hvilken nåde at vi kan dra opp til møter og stevner i denne innstilling at vi elsker stolene satt til dom. Vi erkjenner sannheten over oss selv, og da setter den oss fri.

Salme 122, 3-6: «Jerusalem, du velbyggede, lik en by som er tett sammenføyet, hvor stammene drar opp, Herrens stammer, efter en lov for Israel, for å prise Herrens navn! For der er stoler satt til dom, stoler for Davids hus. Bed om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg!»