Gud, vår Far …

Gud, vår Far …

Det er bemerkelsesverdig at Paulus i begynnelsen av hvert brev hilser menighetene med omtrent samme ordvalg: «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus.» Det er underlig hvor lett vi leser dette uten å registrere det eller tenke noe videre over det. Kun denne ene setningen kan revolusjonere hele vårt tankeliv. Hilsningen er jo helt på linje med den hilsning som Maria Magdalena skulle ta med seg fra Jesus som nettopp hadde stått opp fra de døde: «Men gå til brødrene mine og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud!» Joh. 20, 17. Derved var det sagt noe revolusjonerende til disse brødrene, noe som Johannes uttrykker slik: «De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» Joh. 1, 13. Peter sier at denne gjenfødelse skjer ved Guds Ord, som lever og blir. 1. Pet. 1, 23. Guds Ord er sæden hvori det ligger spirekraft til hele innholdet i Jesu liv, til all hans visdom og alle dyder. Jakob sier det samme: født ved sannhets ord til å være en førstegrøde av Guds skapninger. Jak. 1, 18.

Vi er blitt «adoptert» av den Høyeste Majestet, dratt opp fra det dype dynn, fra syndens slaveri og Satans plageri, tilgitt og renset, oppreist og satt med ham i himmelen i Jesus Kristus. Ef. 2, 8 – alt av nåde ved tro. Vi har fått barnekår, og barnekårets Ånd og lengsel leder oss til bedre kjennskap til Faderens vilje og dypere samfunn med han.

Å få retten til å bli Guds barn med den Allmektige, kjærlighetens Gud som far, innebærer svimlende rettigheter, som våre øyne bare litt etter litt åpnes til å forstå verdien av. Det betyr borgerrett til himlenes rike. Det betyr å være Guds arving og Kristi medarving. Rom. 8, 17. Ved troen på dette, er vi løftets barn med utspring fra Abrahams ætt – Kristus. Gal. 3, 16. Vi er Sions barn, barn av det Jerusalem som er der oppe. Det Jerusalem er fritt. Det føder barn til frihet, og det er vår mor.

Med en slik far og en slik mor kan vi se fremtiden lyst i møte, også her i verden.

Å inneha slike rettigheter og et slikt håp, bærer også med seg klare betingelser. «Dra ikke i fremmed åk med vantro!» Slik formaner Paulus oss i 2. Kor. 6, 14 og han stiller deretter fem spørsmål vi bør svare på. For å nevne to av dem: «Eller hva samfunn har lys med mørke … eller hva samfunn har en troende med en vantro …» V. 14, 15. Som et barn av Han som er kjærlighet, kan og skal vi være gode, vennlige og takke for alle mennesker, ja, elske dem oppriktig. Men samfunn blir det bare der det er felles interesse og samme mål. Vi spiser og nærer oss ved det bord som vår mor, det Jerusalem der oppe dekker for oss. De vantro spiser av et bord som denne verdens gud dekker, hvor en ser opp til verdens storhet, gunst og ære. Et sinn som søker det der oppe og et sinn som søker det som er på jorden, kan ikke forenes. «Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent. Da skal jeg ta imot dere. Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige.» V. 17, 18.

Paulus sier også: «For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» Rom. 8, 14. Det er kun i Den Hellige Ånd vi kan få og bevare det hatet som trenges for å holde kjødet på korset, bringe det i døden, så fristelsene mister makten og beseires. Dette er å vandre i Ånden. Ånden herliggjør Kristus og rikdommene i de helliges arvelodd i lyset. Det er en vesens forskjell på Guds barn og djevelens barn, noe apostelen Johannes klart beskriver. 1. Joh. 3, 10. «Vi vet at den som er født av Gud, ikke synder …» 1. Joh. 5, 18.

«Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi …» 1. Joh. 3, 1. Ufattelig stor kjærlighet! Måtte vi se det bedre og større. Kun de som drives av Ånden mot kjødet, får åpenbaring om denne for menneskets fornuft uforståelige, ufortjente nåde! Den gir kraft og arbeidslyst til dypere renselse fra alt syndig vesen til større renhet, renhet likesom han er ren. V. 3.

Disse Guds barn er en gave fra Jesu Far til Sønnen. De er Jesu brødre og hans får som hører hyrderøsten. Ingen kan rive dem ut av min hånd, sa Jesus. «Min Far som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.» Joh. 10, 28-30. Jesus gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet gå fortapt. V. 28.

Måtte vi stoppe og tenke nøyere over dette kallet!

Har du tenkt over hvilken far du har? Når vi da kommer i lidelsens ovn og troen prøves, når det stopper helt opp for fornuften, la da tankene gå opp til din Far, den Allmektige, Allvise, Allgode Gud som i detaljer, sekundvis våker over at ikke prøvelsen skal være over evne. La hans Ord trenge inn og dømme hjertets tanker og råd, skille sjel og ånd. Hebr. 4, 12. Når tukten kommer, bli ikke motløs. Det er nåde fra Gud og bevis på at du er en ekte sønn. Vær Åndenes Fader undergitt og rens deg fra all bekymring og destruktive tanker. Hebr. 12, 11. Bind offeret fast til alteret og skyld ikke på noen, men døm deg selv og søk samfunn med Han som gav sitt liv for deg og sonet all din synd, ja, reddet deg fra evig fortapelse. Du skal helliggjøres, og som en sønn av den Allmektige skal du dannes til å bli lik din Far i alle hans herlighets dyder og utstrålende vesen. Rettferdighets salige frukt gir livet innhold og åndelig energi til å utholde alt, tåle alt, håpe alt … likesom din himmelske Far.

Og hva gjelder alt det jordiske og hva vi trenger i denne verden, kan vi hvile i hans trygge, sterke hender. Vår himmelske Far vet hva vi trenger lenge før våre tanker har streifet behovet. Tenk – himlenes rike tilhører disse Guds barn, i seg selv så fattige, men i Gud så rike. Så la oss være takknemlige!

La denne hilsen «Fred og miskunn fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus», gjøre evig og vedvarende inntrykk og skape håp og glede!