Kjærligheten søker ikke sitt eget

Kjærligheten søker ikke sitt eget

Paulus skriver i 1. Kor. 13 om kjærligheten; den kjærligheten som er større enn alt annet, og som bærer liv og tjeneste i Guds rike. Samtidig minner han oss om at vi mennesker har fått ulike nådegaver. Noen har fått visdom, andre tro, noen evne til å hjelpe, andre til å undervise. Disse gavene er gode. De er gitt av Gud for at vi skal tjene hverandre og tjene i menigheten. Men alle disse gaver skal få en ende og er å betrakte som stillaser, men kjærligheten faller aldri bort. Det som til slutt har en betydning, er hvilken fylde jeg har fått i min ånd!

Paulus peker på noe svært viktig: Kjærligheten faller aldri bort. Den søker ikke sitt eget! Den tåler alt, håper alt, bærer ikke avind, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde og gleder seg ved sannhet. Den lærer meg at det ikke handler om å søke mitt eget, ikke om å sammenligne meg med andre, men om å leve i takknemlighet for det jeg har fått og i glede over det Gud har lagt ned i andre. Jeg kan være trygg i det Gud har betrodd meg, og tjene trofast med det. Sann kjærlighet gjør at synet på andre mennesker endres totalt. Tidligere kunne jeg skylde på at dersom den og den endret seg så ville jeg få det bedre. Nå kan jeg ved å praktisere sann kjærlighet bli forvandlet i mitt indre menneske og komme til et helt nytt syn. Tidligere var jeg avhengig av å tekkes andre mennesker, men nå kan jeg tjene Gud og komme til full frihet. Dette er sann frihet. Når det fullkomne kommer, får det som er stykkevis en ende.

Det motsatte er at jeg søker mitt eget. Da oppstår problemer i forhold til de gaver og tjenester som Gud har gitt de andre og det jeg tror om meg selv. Jeg kan da ikke tåle de andre og bærer avind og vil også sammenlikne meg for selv å være av betydning. Alt dette er av det onde og vil aldri bygge Kristi legeme.

Paulus sier: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.» 1. Kor. 13, 1. Jeg kan ha de mest imponerende evner, men uten kjærlighet blir det tomt og uten varig betydning.

«For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi har oppgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død; og han døde for alle, forat de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» 2. Kor. 5, 14-15.

Paulus formaner meg om å bli i kjærligheten, da kjærlighetens vesen og natur tvinger meg til ikke å leve for meg selv, men for ham som er død og oppstanden. Her er det ingen rom for å søke sitt eget. En slik tjeneste vil være velsignet for menigheten og vil være med å bygge et vern mot all uro og splittelse.