Guds sønn av Davids ætt

Guds sønn av Davids ætt

«Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt.» Rom. 1, 1-3.

Autoriteten i brevene fra Paulus lå ikke i at han var den mest kunnskapsrike eller at han hadde fått en spesiell posisjon. Autoriteten lå i at han var Jesu Kristi tjener, som var fullt ut dedikert til Guds evangelium. Da Paulus først møtte Jesus på veien til Damaskus, var første spørsmålet hans: «Hvem er du Herre?» Han så straks at nå hadde han fått en ny herre – sjef –, og ville vite hvem han var. Ettersom han begynte å tjene Kristus og dedikerte hele livet til ham, ble nok svaret på dette spørsmålet klarere og klarere. Når han nå skrev til Romerne, kunne han med full og urokkelig trygghet si: Guds sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt.

Ettersom Paulus tjente Kristus og lærte ham å kjenne, lærte han også seg selv å kjenne. Han kom nok raskt til erkjennelsen i kap. 7, vers 18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» Det finnes ikke et eneste menneske på jorden som ikke gjør seg den samme erfaringen når de vil gjøre det gode.

Når Jesus fikk del i Davids kjød, fikk han del i det kjødet der det ikke bor noe godt. Fra dette kjødet springer alt det onde som gjøres i verden ut. Jesus tok dermed alle verdens synder på sitt legeme, og der i legemet skjedde frelsesverket. Der begynte Jesus som den aller første å ofre. Han bar hele menneskets «meg selv» fram som offer, han bar det alt sammen opp på korset der han overlot det til å dø. Det finnes ikke en eneste synd som ikke er sonet for, gjennom døden på korset. Derfor gjorde Jesus også ende på den som hadde dødens velde, djevelen. At Jesus kom av Davids ætt, at han hadde det samme kjødet som oss, er dermed av helt avgjørende betydning for vår egen frelse.

Kap. 8, vers 12-13: «Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden tar livet av legemets gjerninger, skal dere leve.» Mennesker som vil framstå som gode borgere, bremser på begjæret i kjødet. Men kjødet stiller sine krav, og ikke noe menneske slipper helt unna. I det skjulte tillater de seg nytelse av det lystene og begjæringene i kjødet drar dem mot. Jesus var – selv om han hadde fått del i Davids kjød – totalt ren fra dette. Han levde for Gud, han var drevet av Ånden, og hver gang kjødet kom med sine krav, havnet det på korset. Derfor skylder heller ikke vi kjødet noe, for Jesus har brakt det i døden, og vi har ved ham fått adgang til å leve etter Ånden og drives av Ånden. Dette er troens ord, som vi forkynner. Dette er Guds verk i Jesus Kristus.

Guds evangelium, som Paulus var blitt dedikert til, er altså evangeliet om ham som kan frigjøre fra all den synd som kom inn ved fallet. Ved dette evangeliet – ved de ord som går ut av Herrens munn – er det vi skal leve. Ikke bare høre, men gjøre og leve. «Men hvorfor kaller dere meg Herre, Herre! – og gjør ikke det jeg sier?» spurte Jesus (Luk. 6, 46). Livskraften i Jesu ord kom til syne gjennom livet han levde som menneske. Men derfor kan også hvert menneske som innsetter ham som Herre – sjef – og gjør etter hans ord, oppleve den samme guddommelige, seirende livskraften.

Om Jesus står det at han som ung gutt gikk fram i visdom og alder hos Gud og mennesker. Han fikk altså en vekst i visdom. Han syndet aldri, men han måtte lære lydighet. Som menneske i Davids kjød hadde han en vilje som sto imot Guds vilje, men han valgte hver eneste gang, uten unntak, lydighet mot Guds vilje.

Kap. 1, vers 4: «og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.» Jesu oppstandelse fra de døde beviser at alt som bor i kjødet, og som driver menneskene, det ble dødet. Det ble ikke undertrykt, det ble tatt livet av. Det var helt borte når han utåndet der på korset. Derfor kunne han stå opp fra de døde.

Jesus Kristus er ikke vår opphøyde helgen, han er vår første bror, var forløper, som er vel kjent med alt som kommer fra det kjødet vi har. Han er den som bar det alt sammen opp på korset, han er den som døde og sto opp igjen. Nå lyder kallet til å bli døpt med én ånd, til ett legeme, til å bli en del av hans legeme, der vi går den samme vei. Vi tar del i hans trengsler, hans død, men også hans oppstandelse. Herlige, guddommelige kall!