Ett gjør jeg

Ett gjør jeg

Dette var apostelen Paulus personlige vitnesbyrd. Fil. 3, 14. Og hva var dette ene? Han uttrykker det selv slik: – Jeg strekker meg ut etter det som er foran, jeg jager mot målet. – Dette vitner om en veldig lengsel etter Gud, etter stadig mer av Gud, etter å bli fylt med en fylde av ham.

Og så sier apostelen: «Bli mine efterfølgere, likesom jeg efterfølger Kristus!» 1. Kor. 11, 1.

Ja, hvordan er det med det? Er det virkelig mulig å etterfølge Paulus? Ja, er det mulig å etterfølge Kristus? Det er jo nettopp det som er vårt himmelske kall! Det er nettopp det som bør sette våre hjerter i brann.

Vi forstår at Paulus for eksempel hadde mye å tåle og bære. Var det dette han mente, da han sa: – Ett gjør jeg –? Han tålte jo alt og alle, og bar med glans det han hadde å bære. Men dette var ikke nok. Han strakk seg ut etter mer, han jaget videre. Kallet og løftene var jo å få del i guddommelig natur!

Hvordan er det med oss? Vi har vel også noe å tåle og bære. Og vi har det godt i ekteskap og broderskap, vi trives på møter og i samvær og dyrker samfunnet. Er dette det ene vi gjør? Skal vi etterfølge Paulus, ja, etterfølge Kristus, så er intet av dette nok. Midt i all herligheten strakk Paulus seg ut etter mer, han jaget, jaget mot målet.

Vi får et inntrykk av hans sterke lengsel etter Gud når vi leser i Fil. 1. Her sitter han jo i fengsel og må også oppleve at noen som forkynte Kristus av avind og for syns skyld hadde til hensikt å gjøre det enda vanskeligere for ham. V. 17. Og midt i alt dette hadde han en inderlig lengsel, et inderlig håp, og det var at Kristus skulle bli forherliget ved hans legeme. V. 20. Et annet eksempel har vi i 2. Kor. 12, 15. Her leser vi om hans økende kjærlighet til korintierne, enda han ble elsket mindre igjen.

Og så ber han oss ganske tydelig å følge etter i samme fotspor, likesom han fulgte Kristus i hans fotspor.

Når vi leser om en slik veldig Herrens tjener, er det lett å tenke: Å, hvilken mann! Hvilken lengsel han hadde etter Gud! Og samtidig slå seg til ro med at avstanden mellom oss og en slik Guds mann både er og forblir som en uoverkommelig kløft.

Paulus hadde jo en helt spesiell tjeneste og gjerning i livet. Og det er jo ikke på hans veier gjennom Lille-Asia, Makedonia og Akaia vi blir innbudt til å følge ham, men på de indre veier i Kristus. «Mine veier i Kristus», sier han i 1. Kor. 4, 17. På disse indre veier jaget han mot målet og strakk seg ut mot det som var foran. «Ett gjør jeg», var hans vitnesbyrd.

La oss derfor ikke slå oss til ro med en dyp aktelse for og beundring av en slik Herrens tjener. Han var, som det står om engelen i Åp. 19, 10, «... din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vitnesbyrd», og hans formaning til oss er: «Bli mine efterfølgere, likesom jeg efterfølger Kristus!» Og det står veldig klare ord om Kristi efterfølgelse: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» Matt. 16, 24. Ja, hva er det vi leser når vi leser dette? Er det «da må han, da må han ...» som først fanger vår oppmerksomhet? Se derfor til hvorledes I hører, sa Jesus ved en anledning. Ja, hvorledes hører vi, hvorledes leser vi? Vi leser jo her i aller første rekke en innbydelse til å komme etter ham! Tenk at det er mulig «å komme etter ham»! Dette var Paulus grepet av, og det må også gripe våre hjerter, vi som har fått dette himmelske kall så klart forkynt. «Om noen er min tjener, han følge meg, og hvor jeg er, der skal også min tjener være.» Joh. 12, 26.

Og i Åp. 14, 4 står dette herlige ord: «Disse er de som følger Lammet hvor det går.» Dette var det ene Paulus gjorde. Må også vi kunne si: «Ett gjør jeg!»