Anklager (1916)

Anklager

Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Rom. 8, 33.

Verden er full av anklager. Den ene nasjon anklager den annen. Det ene mennesket det annet. I Guds menighet er også anklagerne mangfoldige.

Anklagerne går ut over et menneskes ondskap, det går ut over dets tanker, dets handlinger, det går ut over det reneste liv således som Kristi liv var, så vel som utover den elendigste synder.

Hvorfra kommer anklagerne?

Anklagerne har sitt opphav i anklageren. Og anklageren er Satan og hans engler.

Kan man si at Kristus anklager, at Ånden anklager? Nei. Disse overbeviser et menneske om synd, om rettferdighet og dom. Denne overbevisning inneholder ikke en ubarmhjertig anklage, men bak overbevisningen finner vi en uendelig kjærlighet og barmhjertighet.

Annerledes med anklagen, den er hard, brutal, ond, kledd i rettferdighet.

Anklagen mot mennesker har tilknytning til kjødet, men det er ikke kjødet. Det er en ånd, anklageånden.

Kjødet vil nyte, vil ha velvære, vil meske seg i lyster og begjæringer. Men legg merke til anklagen. Når du får noe imot noen så kommer straks anklageånden, og den holder lange prekener inne i deg, den setter din hukommelse i bevegelse og den drar fram alt det onde som den kan få fatt i. Den legger alt sammen til en stor sum av anklager over den andres liv som det gjelder å gjøre så svart som mulig.

Blant de troende raser også denne anklageånd. Det grusomme er at den setter mennesket inn i en tilsynelatende berettiget rettferdighet. Den blottstiller kaldt den andres feil, svakhet, mangel på hellighet, mangel på forståelse.

Lytter man til anklageånden, da ser vi at den ikke er ferdig på en dag og så holder opp. Den kommer igjen. Den ripper opp saken påny, legger ny skyld på den andre, ny mistanke, den tar alt i den verste mening.

Du får ikke fred for anklageånden. Dens mål er å sette seg fast i deg. Og en dag må du ha luft. Du går til andre brødre og anklager din bror. Du er blitt et redskap i anklageåndens hender. Du løfter din røst og du gjør din bror sort. Du selv synes du står i berettiget rettferdighet, en bitter galle strømmer ut fra deg. Andre hører, de kjenner ikke forskjell på røstene, og de blir smittet.

Anklageånden har arbeidet så lenge i deg at den har satt seg fast som “en bitter rot”.

Og dens frukter er grusomme.

Du ergrer deg bare du tenker på denne person, og anklageren gjør at du tenker ofte, meget ofte på ham. Når ditt sinn er tomt skytes disse tanker inn. Du ikke alene ergrer deg, du blir opphisset, du blir sladderaktig, du blir opphavet til en stor besmittelse hvor du kommer hen, for du utsår mistillit og får andre til å motta samme ånd. Du blir selv nedtrykt fordi ditt liv ikke er rent, og da vil anklageånden anklage også deg. Ber du, vil den anklage deg for ditt elendige liv, den spotter dine bønner, vil du vitne kaller den deg en hykler.

Anklageåndens mål er mangfoldig. Først ødelegge deg, så ødelegge den bror eller brødre det går ut over, så ødelegge dine omgivelser at de kan få samme ånd som deg, samme onde røtter, samme bitterhet, og så til sist ødelegge Guds sak.

Hvor mange steder har ikke anklageånden faret inn i forsamlingene og reist det ene mot den andre, og de er sprengt fra hverandre i grusom forbitrelse, idet enhver synes å ha rett. For den som anklager må ha en grunn til anklage, derfor synes denne ånd å ha slik solid og rettferdig grunn å stå på.

Satan anklaget Gud og kastet tvil over hans ord like overfor Eva. Satan anklaget Job for Gud, og kastet tvil over Jobs rettferdighet, at den var egoistisk.

Mange anklager idag Gud i verden, for han kan ikke være verken kjærlig eller rettferdig ettersom han kan tillate så mange ting å komme. Hvis han var kjærlighet som det står om ham, da ville han forebygge osv. lyder anklagen mot Gud.

I Åp. 12, 10-11 finner vi blant annet: for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud både dag og natt. Og de har seiret over ham i kraft av lammets blod og det ord de vitnet, og de hadde ikke sitt liv kjært like til døden.

Satan anklager brødrene for Gud, og han anklager bror for den annen bror. Over alt er han på ferde for å få medhold i sine dommer. Og vi ser at hans vesen går igjen hos dem som er grepet av denne ånd, de er på ferde over alt med baktalelser, med mistanke og andre onde tanker, for å få medhold i sine dommer. Og når de får mange med blir de veldig styrket i denne ånd!

Forts. i april-nr.