Dit vet I veien
«I min Fars hus er det mange rom, var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det, for jeg går bort for å berede eder sted, og når jeg er gått bort og har beredt eder sted, kommer jeg igjen og vil ta eder til meg, for at også I skal være der jeg er. Og hvor jeg går hen, dit vet I veien.» Joh. 14, 2—4.
Lykkelige er alle som har lært veien å kjenne inn til vår Fars hus hvor all Guds herlighet er samlet. Jesus har etterlatt seg fotspor fra den dypeste fornedrelse og helt fram til sin Fars trone. Nå er det mulig for oss å få kjennskap til denne vei.
Ethvert fotspor er en vandring i ydmykhet og troens lydighet. I alle fotspor lyder det: «Ikke som jeg vil, men som du vil.»
Jesus kommer igjen og vil da ta dem til seg som har fulgt ham på korsveien, lidelsesveien og herlighetsveien. Han vil ha dem velberget hos seg før den store trengsel kommer over jorden.
Jesus gikk under alle i fornedrelse for å kunne frelse alle fra enhver hovmotsånd.
Jesus sier i Luk. 16, 15: «. . . for det som er høyt i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud.» Det er bare rettferdighet og gudsfrykt som er stort i Guds øyne.
Jesus ble født i fattigdom i en stall og krybbe. De som var rike, ofret etter fødselen et lam, men de fattige ofret to turtelduer eller to dueunger, en til brennoffer og en til syndoffer. Maria var fattig og kunne bare ofre duer. 3. Mos. 12, 8. Luk. 2, 24.
I sin ringhet lovpriste Maria Herren: «Da sa Maria: Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser, han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, fordi han har gjort store ting imot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn, og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke, han støtte stormenn fra deres høyseter og opphøyet de små, hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.» Luk. 1, 46—53.
Maria hatet det som var høyt og stort i menneskers øyne, og var en verdig mor til Jesus.
Da Jesus talte i lignelser, tok han fram om den rike mann og Lasarus. Luk. 16, 19—31.
Som voksen mann kom Jesus ridende inn i Jerusalem, og det står i Sak. 9,9: «Fryd deg storlig, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole.» Det var en fole som aldri noe menneske hadde sittet på. Mark. 11,2. «Og de som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste!» V. 9 og 10.
Det var i den ånd Saul var da han var ringe i sine egne øyne og var salvet til konge.
David gikk mot kjempen Goliat i Herrens navn og kunne ikke beseires av noen åndsmakter.
Davids rike som snart kommer, skal fylle hele jorden med rettferdighet, fred og velsignelse.
Kong Herodes trådte fram i hovmodets ånd og ble slått ned.
«På en fastsatt dag kledde da Herodes seg i kongelig skrud og satte seg på sin trone og holdt en tale til dem, og folket ropte til ham: Dette er Guds røst, og ikke et menneskes. Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke ga Gud æren, og han ble fortært av ormer og oppga ånden.» Ap. gj. 12, 21—23.
Jesus åpnet sin bergpreken med: «Salige er de fattige i ånden». Matt. 5, 3.
Paulus, som var fylt av Guds kraft og Guds visdom, skriver til korintierne i kap. 1, 26—28: «For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne, men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe.»
«Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» Matt. 23, 12.
«Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» Jak. 4, 6.
«Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alt navn.» Fil. 2, 8—9.
«Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!» sier Paulus. 1. Kor. 11, 1. Må vi være med blant disse etterfølgere. De kjenner veien og går den, og har som mål å nå fram til den store herlighet som Jesus tilbyr sine etterfølgere.