Forvaltning av evangeliet

«At jeg skal være Kristi Jesu offerprest for hedningene, idet jeg prestelig forvalter Guds evangelium, for at hedningene kan bli et velbehagelig offer, helliget ved den Hellige Ånd.» Rom. 15, 16.

Offerpresten har en viktig tjeneste. Hvis ikke han får komme til i menigheten, vil det sjeliske liv råde. Det kan være mange og gode gjerninger, men hvis «selvlivets blod» ikke har kommet fram, er gjerningene ikke velbehagelige for Gud. Den mat som da bæres fram er ikke «spiselig» for Kristi legeme. Det kan bli en prektig religiøs forsamling uten offerprestens tjeneste, men det blir ingen bygging av Kristi legeme.

Sjeliske mennesker er ikke kommet til «forhenget» og finner derfor ikke noe å dømme seg for. Det blir derfor lett uro i forbindelse med deres virksomhet i menigheten. Offerprestens tjeneste gjør at ens offer og gjerninger blir velbehagelige.

Syndenes forlatelse alene er ikke hele forvaltningen av evangeliet. Det er nådens tilbud som er gjort for oss, men offerprestens prestelige forvaltning av evangeliet gjøres i oss, og driver oss alltid videre inn i paktens blod til Kristi vitnesbyrd. 1. Joh. 5, 6—8.

I religiøse forsamlinger er det stort sett ingen annen forvaltning av evangeliet enn til syndenes forlatelse. Guds ords forkynnelse om at offerpresten må få komme til, så en kan få se den annen lov i lemmene (Rom. 7, 23) og bli renset, (Rom. 8, 13) høres ikke forkynt.

Vi må sørge for å forkynne hele Guds råd til frelse. Om vi ikke får mange med, så vil de som er av sannheten, førstegrøden, høre hyrderøsten. De har sinnelag til å bringe de ofre som kreves.

Vårt kall er å bygge Kristi legeme. Derfor må vi elske denne tjeneste slik at vi finner vårt liv og får nåde til å avdø fra oss selv. Vi utvikles da til åndelige personer som kan være med i det byggverk som skal stå i all evighet.