Hvetekornsunderet

Hvetekornsunderet

Det kom noen grekere til Filip og sa: «Herre! vi vil gjerne se Jesus.» Joh. 12. Da hadde Jesus nylig oppvekket Lasarus fra de døde, og det er ikke umulig at det var dette under som gjorde grekerne så nyfikne. Men da Andreas og Filip kommer og sier det til Jesus, gjør han dem oppmerksom på et under som både de og grekerne hadde mye større behov av å stifte bekjentskap med enn Lasarus’ oppvekkelse fra de døde. Han sier til dem: «Sannelig, sannelig sier jeg til eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn, men hvis det dør, bærer det megen frukt.»

Her møter vi et under som har langt større betydning for oss enn alle andre under. Helbredelse for kroppen er alle interessert i. Og kunne det skje store, bemerkelsesverdige helbredelser, ville nok hele verden strømme til. Men hvetekornsunderet er så beskjedent og lite iøynefallende for de fleste. Dog var det dette under Jesus ville de skulle få øye på. Da ville både disiplene og grekerne få erfare oppstandelseskraften i deres eget liv, og de ville herliggjøre Faderen ved å bære megen frukt. Joh. 15, 8.

Likedannes med Sønnens bilde! Rom. 8, 29. Forvandles til likhet med hans bilde! 2. Kor. 3, 18. Finnes det noe større under enn dette? Men det er hvetekornsunderet. Dette uanseelige, stille, upåaktede under. Det påaktes ikke av denne verdens undersyke mennesker. Et friskt legeme vil vel alle ha. Men hvem er interessert i forvandling til likhet med Sønnens bilde?

Til denne forvandling trenger vi selve skaperkraften. Men den kommer vi ikke i forbindelse med uten vi blir som hvetekornet, som legges i jorden og dør. Under over alle under! Det var dette under Jesus henviste disiplene til. Slik var Jesus. Folket ventet noe stort og iøynefallende, men han kom i det lille og upåaktede. Det såes i vanære, men oppstår i herlighet. Det såes i skrøpelighet, men oppstår i kraft. Vil vi oppleve herligheten og kraften, må vi gå veien om vanære og skrøpelighet. Vil vi oppleve hvetekornsunderet, la oss gå veien om hvetekornsdøden.

«Mine barn, som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i eder!» Gal. 4, 19. En fødsel er alltid et under. Men forbundet med smerte, en smerte som glemmes, «av glede over at et menneske er født til verden.» Joh. 16, 21. Og her er det tale om at Kristus skal vinne skikkelse i oss! Guddommelig liv og vesen kan ikke fabrikkeres, det må fødes frem gjennom lidelse i kjød, både i personlig liv og i menigheten. Her er det riktig anledning til å stifte bekjentskap med hvetekornsunderet. Og her kommer det til syne hvem som er støtter i Guds tempel. Det er disse som tar på seg fødselsveene, forat det gode og velbehagelige og fullkomne kan fødes frem. Disse lidelser er ikke en såret stolthets lidelser eller bitterhets smerte, for det er dødens smerte. Og mange lider på dette vis og sukker og jamrer. Fødselsveer derimot er meningsfylte lidelser og resulterer i liv og vekst til menighetens glede og trivsel.