De som Faderen gir meg

«Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg.» «Og de tok ved troen så mange som var utsett til evig liv.» Ap. gj. 13, 48. «. . . utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod.» 1. Pet. 1, 1—2. «Vi er av Gud, den som kjenner Gud, hører oss, den som ikke er av Gud, hører oss ikke. På dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd.» 1. Joh. 4, 6.

Dette er lærerike ord. Vi ser at ikke alle er av Gud. De utvalgte som hører Gud til, de er utvalgt til lydighet. Det betyr til å bli disipler. Det var det oppdrag apostelen fikk av Jesus. De skulle gjøre alle til hans disipler, og lære dem å holde alt hva Jesus hadde befalt dem. Gjennom alle år har de aller fleste sviktet dette oppdrag for å samle mange folk! De vil bare føre dem til troen på Jesus som døde på Golgata — til syndenes forlatelse. Det liker de mange å høre, men få går igjennom den trange port, oppgir alt, for å følge Jesus. Derfor er predikanter og religiøse grupper opptatt med arrangement — møteteknikk — som det også kalles, for å samle massen. Derved utviskes alvoret ved å omvende seg til Gud, verdensånden får makt, og de skikker seg lik verden. Rom. 12, 2.

«Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» Ap. gj. 2, 47. Det var et Guds verk. Han hadde gjort et verk i dem som var kommet til troen. «Hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel, og ikke én sa om noe av sitt gods at det var hans eget —.» Da hadde Gud virkelig en menighet, slik at de som ville frelses, kunne legges til og bli hjulpet. Når disse grupper ikke er et verk av Gud, men organisert av mennesker, kan Gud heller ikke legge til. Derfor alle disse underholdningsarrangementer for å samle folk.

«Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drager ham.» «Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin vilje åpenbarte sin Sønn i meg, forat jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod.» Gal. 1, 15—16.

Her ser vi tydelig at om Gud skal dra noen til meg, gi meg noen av dem han har utvalgt til lydighet, må han forut ha gjort en gjerning i meg, åpenbart sin Sønn i meg. Slik var det med apostlene, og de kunne si: «Vi er av Gud, den som kjenner Gud, hører oss, den som ikke er av Gud, hører oss ikke.» Det var ingen vakling hos dem, og de fortsetter: «På dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd.» Det var ikke noe selvros, men et Guds verk. De andre ville føle at han dømte dem, men det var ikke tilfelle. Han ville opplyse dem, slik at de ikke skulle fare vill.

Å være Jesu disippel er så verdifullt at det ikke kan uttrykkes med ord, derfor koster det også alt. «Og den som gir en av disse små endog bare et beger koldt vann å drikke fordi han er en disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.» Matt. 10, 42. Da vinner vi vår Herre Jesu Kristi herlighet. 2. Tess. 2, 13—14. Da kan vi også forkynne hans herlighet, som er hans dyder. 1. Pet. 2, 9. Vi ser hvordan Peter i sitt andre brev, og særlig i første kapittel, arbeidet for å få frem den herligheten. Gud har forut kjent menneskene, og så har han utvalgt dem som vil bli disipler til lydighet. Ef. 1, 4—6. Dem gir han til dem som er disipler og kan hjelpe dem. Ja, for en herlig gjerning å ha! De som ikke vil bli disipler, liker ikke en slik påvirkning. De vil ha underholdning, og de kan ikke se dydenes herlighet, men gripes av det som er høyt i menneskenes øyne. Men det er en vederstyggelighet for Gud. Luk. 16, 15.

Vi lever i avslutningen av nådetiden. Den tiden da menneskene vender øret bort fra sannheten og vender seg til eventyr. 2. Tim. 4, 4. Tenk da å være en sann disippel — et verk av Gud — en som Faderen kan drage andre til. En slik kan hjelpe dem som Gud utvelger til lydighet, slik at de kan kjenne forskjellen på sannhetens ånd og villfarelsens ånd, og vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet.