Frykte og elske Herren

Frykte og elske Herren

Ja, det hører sammen og kan ikke skilles om vi skal behage Gud. Dersom vi frykter Herren uten å elske ham, blir det trelldomsfrykt. Denne frykt kan drive oss til en viss grad av lydighet, men ikke til troens lydighet hvor kjærligheten er drivkraften. Det blir bare døde gjerninger uten livssamfunn med Faderen, Sønnen og med hverandre.

Allslags synd bærer straffen og frykten i seg, og en lever da et tungt trelldomsliv. Denne frykt drives bort ved den fullkomne kjærlighet. 1. Joh. 4, 18. Frykten i denne kjærlighet skal bevare oss. Den fyller oss med glede, fred og håp i sann frihet og bevarer oss i fortrolig samfunn med Kristus og de hellige.

Sirak skriver i kap. 40, 26—28: «Penger og styrke hever motet, men Herrens frykt står over dem begge. Hvor Herrens frykt er, der er ingen mangel, og med den trenger en ikke å søke annen hjelp. Herrens frykt er som en velsignet lysthave, og han har dekket den med herlighet over all annen herlighet.» «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom.» Ordspr. 9, 10. Dermed er den begynnelsen til det herligste Gud kan gi oss. Jesus er Guds visdom og avglansen av hans herlighet. 1. Kor. 1, 30. Hebr. 1, 3. Ved sann gudsfrykt blir den enkeltes liv og menigheten som en velsignet lysthave, dekket med herlighet over all annen herlighet.

En løftes opp på høy og hellig grunn med en ny sang i hjertet og ens trinn blir faste. Sal. 40, 3—4. Penger og alt hva en kan få for penger har da ikke lenger makt over oss.

Det ligger en mektig kraft i Herrens frykts Ånd. Det er en av de syv Guds Ånder som hvilte over Jesus. Disse syv Ånder er ildfakler om Guds trone. Es. 11, 2—3 og Åp. 4, 5.

Det er bare de som seirer over synden, og elsker Guds lutringsild som får sitte sammen med Kristus på hans trone. 1. Kor. 3, 13, Åp. 4, 5. I Herrens frykts Ånd tillater de intet ondt og urent å frata dem den evige og herlige plass ved Guds trone.

Paulus hadde alltid denne seierstrone for sine øyne. Han jaget mot den i alle Kristi dyder. Det er bare synden som skiller oss fra Gud, og Paulus ville ikke at det minste grann av synd skulle komme mellom han og Kristus: «Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? . . .» Rom. 8, 35—37. Det er bare ved gjensidig kjærlighet vi kan vinne mere enn seier.

David synger i sin 12. salme: «Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forvunnet blant menneskenes barn. Løgn taler de, hver med sin neste, med falske lepper, med tvesinnet hjerte taler de.» De fromme og trofaste er de gudfryktige som ikke vil tale med et tvesinnet hjerte. Vi har Kristi sinn, sier Paulus, og det er langt vekk fra tvesinn.

Ordet gudsfrykt er nærmest forsvunnet fra jorden i dag. En forener dette ord nærmest med noen loviske kristne som levde langt tilbake i tiden. I dag lovpriser man nåden mens gudsfrykt og lydighet mot Ordet blir satt tilside som trelldom. En synger om Jesus, nåden og blodet mens en jubler og klapper i hendene samtidig som en elsker verden og tingene i verden. En bryr seg ikke om Guds ord som sier: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» 1. Joh. 2, 15. Jakob skriver i kap. 4, 4: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.»

En følger verden i sang og musikkrytme, og straks det kommer en ny mote i Paris, samme hvor utekkelig og usømmelig den er, så er de religiøse blant de første til å følge etter. De bryr seg ikke noe om hva Guds ord sier at «kvinnene skal pryde seg med sømmelig kledning, i tukt og ære.» 1. Tim. 2, 9.

Gud ser ikke på det ytre, sier de. Det er heller ikke nødvendig for Gud, for han ser styggedommen i hjertet lenge før det viser seg i det ytre. Gud ser til hjertet, og de som elsker ham, holder hans ord. «Bevar ditt hjerte fremfor alt det som bevares, for livet utgår fra det.» Ordspr. 4, 23. Jesus sier i Matt. 15, 19: «For fra hjertet kommer onde tanker: mord, hor, utukt, tyveri, falskt vidnesbyrd, bespottelse. Dette er det som gjør mennesket urent . . .» «Jeg tåler ikke høytid og urett sammen!», sier Gud. Es. 1, 13. Han elsker sannhet i hjertets innerste, og det liv og den sang som utgår derfra. Bare ved å frykte og elske Gud kommer alt i rette skikk! «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord.» Joh. 14, 23.

Penger og ære volder stor uro og splittelser i den religiøse verden. Der hvor en har innført å gi tiende av det en tjener, blir en lett fristet til å slå av på sannheten forat ikke de rike i forsamlingen skal ta anstøt og gå bort. Der hvor sannheten får råde, og en ikke søker sitt eget, der frykter en ikke om forsamlingen skrumper inn til noen få fattige uanseelige brødre og søstre. Er disse gudfryktige, så kan menigheten bygges opp ved disse idet Gud legger til menigheten de som lar seg frelse. Det varer ikke lenge før en slik forsamling er som en velsignet lysthave dekket med herlighet over all annen herlighet.

Paulus var en god og våken hyrde til etterfølgelse: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som han vant seg ved sitt eget blod! Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane hver eneste én med tårer! Jeg attrår ikke sølv eller gull eller klær av noen.» Ap. gj. 20, 28. 31. 33.

Paulus ville ikke at noen i menigheten skulle bedrøve Jesus med den minste synd som de med Jesu dyre blod var frikjøpt fra. 1. Pet. 1, 17—18.

La oss veie våre ord og handlinger på gudsfryktens vektskål, da får vårt liv innhold og tyngde.