Bevare Guds ord i ringhet

Guds kunnskap hadde ikke gjort Romerne «store», men den hadde modnet dem til å ta imot lærdommene om bredde og lengde og dybde og høyde, som er i Kristi kjærlighet. Efs. 3, 18. Derfor var det ingen tilfeldighet at dette brev med sitt dype innhold, ble skrevet til Romerne. De var av hjertet gått inn i den lærdomsform, Rom. 6, 17, de var overgitt til. De lå på et høyt åndelig nivå og kunne forstå Paulus, når han la ut om livets Ånds lover, og evangeliets hemmeligheter.

Slik er det fremdeles. Det er ingen tilfeldighet, når en ved Guds nåde får høre om frelsen ved Jesu liv, Rom. 5, 10, og likedannelse etter hans Sønns bilde. Rom. 8, 29. Når en forstår dette og har lyst til dette, så har vi del i utvelgelsen til: «så stor en frelse.» Hebr. 2, 3.

Ved å komme til lovens ende, Kristi død, er vi frigjort fra syndens og dødens lov. Likedannelsen etter Kristi bilde kan da begynne, men dermed har vi ikke visdom og den fulle forståelse av vår egen dårlighet. Den skal det en annen lov til å få. Alt går etter lover. Det er noen lover vi skal løses ifra, og det er noen lover vi skal bindes til. Syndens og dødens lov skal en for alltid være løst fra, men loven om at det onde ligger en for hånden, selv når en gjør det gode, Rom. 7, 21, den må en alltid være bunden av. Paulus fant den lov for seg, og hvis vi ikke finner den samme lov, for oss, blir det ingen helliggjørelse.

Når Paulus kom, hadde han ikke bare en fylde av Kristi velsignelse, Rom. 15, 2, men han hadde også ringe tanker om seg selv. 2. Kor. 7, 5. Det er bare ved å være ydmyk og saktmodig en kan være velbehagelig for Gud.

Det er flere eksempler på hvor fryktelig galt det går, når en ikke bevarer sin «ringhet». Saul mistet av den grunn sitt kongedømme. Josva gav gibeonittene frihet, det var galt, for de skulle vært slått med bann. Men det står så betegnende: «men Herren spurte de ikke tilråds.» Josva 9, 14. Det hadde de gjort om de hadde hatt ringe tanker om sin egen dømmekraft. David var en mann etter Guds hjerte, men det onde lå ham for hånden, så han mot Guds vilje, og det endog i høy alder, i storhet mot Guds vilje lot folket telle.

Om en «kjenner loven» og Guds ord er innplantet i en, så er en ikke utenfor fare før ordet er blitt kjød i en. Det er bare ved å praktisere gudsfrykten en får visdom, så en kan holde seg i det lave og gjøre det rette.

Når Guds ord er ens interesse, oppøves ens sanser, og en vokser legemets vekst. Derfor er dette ord om å «kjenne loven», til prøvelse for oss.

Det er når en tross stor Guds kunnskap kan bevares i ringhet, og med små tanker om seg selv, at en får del i lærdomsformen og likedannelsen etter Kristi bilde skjer. Paulus var lovbundet for Kristus, 1. Kor. 9, 21, løst fra syndens lover og bundet til livets Ånds lover. Og hans formaning lyder: Bli mine etterfølgere! 1. Kor. 4, 16.