2 slags dommer
2 måter å bli dømt på

Den ene måten, den som benyttes av nesten alle mennesker, det er å dømme etter kjødet, etter alt hva man synes og mener. Om dette sier Jesus «Døm ikke!» Hvorfor ikke? Fordi det alltid ville bli for hardt, altså urettferdig, eller med andre ord: ugudelig!

Om den sanne og absolutt rettferdige og nyttige dom, som er oss en sann hjelp til frelse, heter det «Dette er dommen, at lyset er kommet til verden.» Joh. 3, 19. Vårt kall er å sette lyset i staken, bare i den ene, edle, hensikt, at vi i tiltagende grad kan få mere lys, så vi kan få dømt og avstått fra mere av vår ubevisste synd, det som apostelen Paulus kaller legemets gjerninger. Med andre ord at vi kan tilta i helliggjørelse. —

Når vi forsvarer og unnskylder oss selv, istedenfor å dømme oss selv, går vi altså glipp av helliggjørelse. Vi skyver da den ved lyset tilbudte videre frelse ifra oss. Dette er avskyelig, selvfølgelig i Guds øyne! «Dersom vi dømte oss selv (nemlig når lyset skinner), ble vi ikke dømt (for da var jo saken i orden!), men når vi dømmes, da refses vi av Herren (han som er lyset og sannheten) forat vi ikke skal fordømmes sammen med verden!»

I den grad dødsens alvorlig er det å motstå eller forkaste lyset eller sannheten, at man kan bli fordømt, forkastet, sammen med verden! Lykksalig hver den som mottar lyset, dvs. dommen! —

«Den åndelige dømmer (bedømmer, utforsker) alt, men selv dømmes (bedømmes, utforskes) han av ingen!» 1. Kor. 2, 15. I korintermenigheten, tilblitt ved Paulus’ arbeide, var det, trass i alt hva de hadde mottatt og opplevd, ikke én éneste åndelig person. Åndelig blir man utelukkende ved i høy grad, gjennom lengre tid, å ta imot Ordets sanne lys, og dømme seg selv, og bli forvandlet i sitt indre, på alle områder, slik at man i sannhet, usvikelig, kan bedømme alt åndelig, uten å bli påvirket av noe som helst menneskelig, hverken menneskelige følelser, eller menneskelig fornuft, eller noen som helst ære av mennesker. — Annerledes sagt: ved usvikelig og ufravikelig å følge (leve etter) livets Ånds lover! Ved ikke på noen som helst slags måte å søke sitt eget, som f. eks. Timoteus fikk vitnesbyrd om! —

Ikke bare det at det er slik med en åndelig person, men den annen side av saken var jo at ingen er istand til å bedømme ham. Hvor visdomsfullt da, å avholde seg fra dette! Ganske enkelt ha det slik at det er jeg ikke duelig til.

Jesus sa: «I dømmer etter kjødet, jeg dømmer ingen!» Åndelige personer har det, i så måte, slik som Jesus hadde det. Menneskene blir dømt ved det samme livsens lys som alltid stråler ut fra dem, til deres frelse og gagn. Det er lyset som dømmer, ikke de som lar lyset skinne, istedenfor å sette det under en skjeppe.

Lyset skinner alltid upartisk, likt for alle som er tilstede. En åndelig person sikter ikke til en enkelt, eller noen. Han skal ikke «ta» noen, men hjelpe alle!!! Det blir så hver enkelt persons skjebnesvangre oppgave frivillig, av egen drift, å ta imot mest mulig lys, for å få dømt og avstått fra mest mulig, snarest mulig, lys over alt det som ikke stemmer overens med Ordets sanne lys!

Å mislike disse dommer, blir ensbetydende med å mislike frelse!

Da har man jo misforstått hele frelsen! Og ens livsforståelse er helt feilaktig! Måtte disse ord gi deg den rette livsforståelse for resten av dine levedager! Og bestyrke den, om du allerede har den?