Stevnereferat: Påske 1971

Påskestevnet

Gud gav oss igjen et helt igjennom godt, meget lærerikt og velsignet stevne på Brunstad. Fra Tyskland kom det ca. 100 venner, fra Holland ca. 80, fra Sveits ca. 40, fra Frankrike 14, fra England 5, fra Canada 3, fra Finland 10. Forøvrig var det mange venner fra Danmark og Sverige. I alt var vi samlet ca. 1800 venner. Av disse overnattet ca. tusen på stevneområdet.

Gud legger til menigheten de som lar seg frelse. Han knytter oss sammen i legemets vekst opp til Kristus som er hodet. Her har vi alle de rikeste vekstmuligheter i alle Kristi dyder slik at vårt livsresultat kan bli overmåte verdifullt for evigheten.

Vi skal alle åpenbares for Kristi domstol forat vi skal få igjen etter våre gjerninger. På den dag vil vi ikke angre på at vi har vært nidkjære til gode gjerninger. Tit. 2, 14.

«Og vis fra deg de dårlige og uforstandige stridsspørsmål, for du vet at de fører til strid!» 2. Tim. 2, 23—26. De vet at det fører til strid og enda kommer de med slike ting. En Herrens tjener må ikke stride, han må være mild mot alle, dugelig til å lære andre, istand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem tilrette som sier imot. En kan bli irritert, hard og bitter istedenfor i saktmodighet å lide ondt. En kan i sine vidnesbyrd på møtene ta hverandre istedenfor å tjene og oppbygge hverandre i Kristi kjærlighet. Jesus led tålmodig stor motsigelse av syndere. En Herrens tjener må ikke være voldsom. 1. Pet. 5, 1—4. De eldste og alle Herrens tjenere trenger formaninger. En må ikke tjene for ussel vinnings skyld. En som reiser rundt og forkynner Guds ord, må ikke tenke på å reise til bestemte steder hvor de kan regne med å få mest penger. «Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!» Kol. 3, 23—24. Dumt er det å miste arven som lønn fordi en har søkt ære og vinning av mennesker.

En må heller ikke herske over menigheten, men være mønster for hjorden. Ikke fremtvinge, men fremelske det gode, elske menneskene frem. Dette må stå risset inn i våre hjerter for alltid.

«For om I har ti tusen læremestere i Kristus, så har I dog ikke mange fedre.» 1. Kor. 4, 15. Vi ser av dette hvor mye lettere det er å være læremester enn å bli en av fedrene i Kristus.

Paulus gir formaning til ikke å egge sine barn til vrede. Denne formaning bør vi ta til oss både når det gjelder hjem og menighet. En kan egge til vrede istedenfor å vise langmodighet og godhet.

I Sirak 10, 24 står det: «Forut for at en oppnår herredømme, går Herrens frykt, men hårdhet og overmot er å bortkaste herredømmet.» Det er Herrens frykt som bereder veien til å bli en eldstebror i ånd og sannhet, likeså til å bli en åndelig ungdomsleder. Ved hårdhet bortkaster man den tillit som er nødvendig for å kunne tjene i den levende Guds menighet.

I menigheten gir alle de oppriktige lysets dom medhold. De utenfor skal Gud dømme. «Påminn de uskikkelige», sier Paulus. 1. Tess. 5, 14.

Vi skal ikke rette vår tale til disse på våre møter. Det kan vi gjøre utenom møtene. På våre møter skal vi tale til dem som vil la seg oppbygge i troen.

Når de unge gifter seg i menigheten, skal de ikke tenke på å nyte livet, men komme inn i oppbyggelsen av menigheten. En må ofre seg både for hjemmet og menigheten og ikke bare for en av delene.

Om våre barn blir irettesagt på søndagsskole, ungdomsmøter og møter ellers, må vi ikke ta parti for barna mot dem som har ledelsen. Da er det bedre å følge med barna til disse møter eller snakke i godhet med de foresatte.

Det som er verre enn å synde, er å ikke skamme seg over den synd en har gjort. Jer. 6, 15. «Og når de skammer seg over alt det de har gjort, da skal du kunngjøre dem husets skikkelse og dets innredning.» Esek. 43, 10—11.

Det lønner seg å lete etter noe å skamme seg over, og det finner vi ved flittig å granske i Guds ord. I det øyeblikk vi skammer oss, kommer Gud straks til oss og velsigner oss. Vi lever i en opprørstid med hovmot og frekkhet. De er langt borte fra det å skamme seg. Det gis ut lærebøker i frekkhet og opprør mot alle foresatte i hjem og skole, ja, mot alle som er satt til å hjelpe dem frem i det gode. Vi må vokte oss, så vi ikke engang i finere former blir smittet av tidsånden slik at vi slutter å skamme oss over nederlag, hårdhet, lunkenhet, over ens mangel på omsorg, ens unnlatelses-synder og all svikt i det gode. Det er bare håp for de som skammer seg og som oppriktig søker Gud om utfrielse fra det onde og dårlige. — Det vanlige er å forsvare seg selv, unnskylde og bortforklare mens en kritiserer og klandrer de andre.

Jesus hadde gudsfrykt i sitt liv slik at han aldri hadde noe å skamme seg over. Hebr. 5, 7. Det er også ved stor gudsfrykt at vi kan være Herrens tjenere som ikke har noe å skamme seg over. Det er i lidelser og trengsler vi må holde fast ved vår fromhet, slik som Job. Skal vi bli stående uten å vakle, må vi stå for Guds åsyn og ikke for mennesker for å få ære av dem. «Legg vinn på å fremstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du rettelig lærer sannhetens ord.» 2. Tim. 2, 15. Ja, la oss legge all vinn på det!

Vi skal ikke dytte og tvinge sannheten på noen, hverken på våre barn eller i menigheten, for da blir det lett strid. Vi er ikke kalt til å drive jakt på hverandres feil, men å tjene og ofre oss for hverandre i inderlig godhet og kjærlighet. Kun det beste er godt nok i vår behandling av våre barn, vår ektefelle og i vår tjeneste i menigheten. «En mild tunge knuser ben.» De ugudelige har en strøm av onde ord, men vi skal ha en strøm av gode ord. Må våre hjerter utvides til å elske alle. «Den ondes råd er en vederstyggelighet for Herren, men milde ord er rene for ham.» Ordspr. 15, 26.

Allslags synd og galskap kommer av at man ikke leser Guds ord nøye og tar det alvorlig. «Dersom I elsker meg, da holder I mine bud.» Joh. 14, 15. Etter dette ord så er det langtfra alle kristne som elsker Jesus. Det står ikke at da forsøker vi eller ønsker vi å holde dem, men da holder vi dem. Jesus godtar ingen annen kjærlighet. Vi skal ikke korrigere Skriften, men Skriften skal korrigere oss. Det går ikke an å elske Jesus og bli bitter på kona si. Det hører ikke sammen, men er det da mulig å holde alle Kristi bud? Ja, har han gitt oss dem forat de skal holdes, så sørger han for at det blir fullt ut mulig. Kjærligheten er en så stor kraft at vi kan ikke annet enn å holde dem. «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker . . .» Joh. 14, 21. Skal jeg til enhver tid ha dem i mitt hjerte, så må jeg være levende interessert i å få kjennskap til dem. Brennende kjærlighet til Kristus er løsenet på alt. Da veier vi også våre ord på gullvekt før vi uttaler dem.

Guds tempel og alteret ble målt med et rør. Det er godt og trygt å være i Guds tempel hvor denne Guds rørstav blir brukt. Her er alt på tiendedels millimeter og ikke etter overfladisk øyemål. Alt skal bygges opp nøyaktig etter Guds ord.

Har vi gudfryktig ektefelle og gudfryktige barn som står imot tidsånden, så har vi all grunn til å omtale dem og tale til dem med ærefrykt og stor takknemlighet. La oss vise stor godhet mot hverandre, mens vi har anledning til det. En gammel kone gikk hver dag inn i skogen og ropte på sin avdøde mann: «Peder, Peder kom så jeg kan bli enig med deg!» Ja, mange angrer i fortvilelse over forsømte anledninger.

Sirak sier at visdommen er mor til den fagre kjærlighet. Vi kan gjøre våre barn og andre stor skade i vår menneskelige kjærlighet uten Guds visdom. Visdommen må rettlede kjærligheten, så vi kan gjøre alt på rette måte. I små barn kan vi legge grunnvollen til fremtidig glede eller sorg. Det er vanskelig å ta igjen det man har forsømt mens barna er små. Når en sår den gode sæd i dem, må vi passe på at den ikke blir ødelagt ved dårlig omgang.

Visdommen bor ikke i et legeme som er underlagt synden. Dette bør særlig de unge merke seg, så de ikke lar seg lede og forføre av verdslige arbeidskamerater. Selv er de ikke lykkelige og kan ikke gjøre andre lykkelige. Det er når vi er frigjort fra synden at vi kan komme inn i rettferdighetens tjeneste og ha vår frukt til helliggjørelse. Ligger vi under for noe synd, så blir det fort ugreier ved vår tjeneste enten vi er dørvakt eller noe annet.

Jakob sier at om noen mangler visdom, så skal han be om å få den, og den skal gis ham. Jakob 1, 5. Visdommen er Guds rene ord, og er vi ikke levende interessert i å få disse ord inn i vårt liv for å leve etter dem, så får vi heller ikke del i visdommen. Den er først og fremst ren, dernest fredsommelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt. Jakob 3, 17.

Dårskapen er en grumset kilde, den er det motsatte av fredsommelighet, rimelighet, ettergivenhet og barmhjertighet. Dårskapen er hård, urimelig, ubøyelig og ubarmhjertig.

Br. Aslaksen anbefalte oss å slå opp i bibelordboka på dåre og dårskap med det for øye å finne visdom. Dårens øyne er ved verdens ende, der de ikke er istand til å utrette noe som helst. Det er jo for å gjøre noe til nytte vi er her. Den eneste vei for dåren er å erkjenne skikkelig sin dårskap, ja, bli en dåre i sine egne øyne så en kan bli vis.

Visdommen bygger sitt hus. Det er lettere å slå og rive ned enn i visdom og kjærlighet å bygge opp. Det er også lettere å forbanne enn å velsigne. «Den late stikker sin hånd i fatet, men fører den ikke engang tilbake til sin munn.» Ordspr. 19, 24. Vi ser her hvor stor dårskap det er å være lat. Den vise får den åndelige mat straks i seg for å få kraft til å arbeide. Søk vennskap med de vise, og du blir vis! Hele bergprekenen er den fullkomne visdom som ble tatt rett ut av Jesu hverdagsliv. Vi er hans disipler og skal lære å leve som han levde. Vi skal være levende Kristus-brev.

«Min sønn! Akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham.» Hebr. 12, 5. Elsk tukten for den er ditt liv, står det. Vi må ikke akte den ringe. Vi skal kjenne oss trøstet ved tukten og akte den verdifull. Formaningene tar ikke bort tukten og tukten tar ikke bort formaningene. Skal vi formane, så må vi formane i all godhet. Har vi gjort feilgrep i barneoppdragelsen og på annet vis, så er det godt vi får se det mens det enda er nådens tid, så vi heretter kan være myke og gode.

Den moderne barneoppdragelse vil ha bort tukt og formaning. På dette vis å gro opp vilt skal de bli personligheter. Dette er like stor dårskap som å tro at en får store og fine gulerøtter uten å luke og vanne. Verdens dårskap er stor i alle retninger og størst blant de som mener seg å være vise.

I menigheten vokser vi opp i tukt og formaning, og det er sann trøst. Vi blir da forvandlet fra herlighet til herlighet.

I oppdragelsen av barna er det av største betydning at det er et ekstra godt forhold mellom mor og far. Må barna vokse opp i kjærlighetens solskinn. Det står at noen planter, andre vanner, men Gud gir vekst. Når barna f. eks. kommer hjem fra søndagsskolen og har fått Guds ord plantet i seg. Er vi da som en tørr vind, eller er vi med på å vanne det som er plantet? La oss vokte og vanne de gode spirer og luke vekk det andre.

Ja, dette er et lite utdrag fra flere brødres vidnesbyrd. Det var et usedvanlig innholdsrikt og velsignet stevne som vil gi store og gode virkninger i hjem og menighet i tiden som kommer.

Også på dette stevne var det ekstra velsignede ungdomsmøter om kvelden hvor mange gav sitt hjerte til Gud.