Stevnereferat: Sommer 1968

Sommerstevnet på Brunstad

Til hovedstevnet var vi samlet ca. tre tusen venner fra mange forskjellige land. Det er Kristi Ånd som drar oss sammen og forener oss i et velsignet Åndens samfunn. Her blir vi fast forenet i samme sinn og samme mening, så vi fører den samme tale. 1. Kor. 1, 10. Denne tale går ut på gudsfrykt i smått og stort til Kristi ære.

Br. Aslaksen begynte stevnet med å si at livet er dødsens alvorlig. Dette kan passe som overskrift for hele stevnet. Vi har ingen unnskyldning for at vi ikke tar det dødsens alvorlig, når vi leser Skriften. Jesus sier: «Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» Luk. 18, 8. Det er den levende tro som har makt over vår motstander, som er djevelen. Det er denne tro som er liten når Jesus kommer igjen.

Vi må ta det absolutt nøye med alt som står i Skriften. Tar vi ikke Guds ord nøye, så ringeakter vi Gud. Tiden er kort, og enhver som skal bli med når Jesus kommer, må omvende seg fra sin slapphet og likegyldighet.

Les 1. Tess. 3, 12—13 nøye og ta det som det står. Det er fullt ut mulig å få det slik ved en levende tro og den Hellige Ånds kraft. Ulastelig i hellighet betyr ikke såkalt hellighet, men hellig i gjerning og sannhet. Det er slike Jesus henter. De er hans elskelige brud. Det er bare i kjærlighet til Gud vi kan holde hans bud, og de blir da ikke tunge. I denne kjærlighet tar vi hans bud nøye og med glede.

Det er her på jorden vi skal få Kristi herlighet inn i våre liv, og at vi skal bli en herlig menighet. Ef. 5, 27. Når det står at vi skal være fullkomne og hele, så betyr det at vi er hellige på alle områder i våre liv. Jak. 1, 4. I den svenske bibel står det: «Uten feil og uten brist.»

Hvordan er det med våre ord? Tar vi det skikkelig alvorlig med bruken av tungen? De aller fleste kristne lyver i stor grad, når vi tenker på overdrivelser og unøyaktigheter. Tomme ord og tomt snakk er forkastelig. Vi skal tale ord som er sanne, gode, og til nødvendig oppbyggelse. Vi må være nidkjære til å omvende oss.

I Jak. 1, 26 ser vi at hele vår gudsdyrkelse er forgjeves dersom vi ikke holder vår tunge i tømme. Det hjelper ikke om det er temmelig bra på mange felter ellers. Det er flere som er drept ved tungen, enn dem som er falt i krigen, sier Sirak.

Det er veldig mye slurv og unøyaktig tale. F. eks.: «Det er det verste jeg har hørt.» «Slik har vi det alle.» «Dette er ikke noe.» Tenk på all ond og stygg tale i forbindelse med å mistenke en bror eller søster for noe! La oss ikke tale om noe vi ikke har skikkelig greie på. La oss mere si: «Det vet jeg ikke.» «Det forstår jeg ikke.» Det er ydmykt. Det andre er løgn og hovmot. — Vi må ha en kontrollstasjon i et rent hjerte og overvåke våre ord. Vår tunge kan da bli til stor velsignelse. Istedenfor å være et ustyrlig onde, full av dødelig gift, kan den bli et styrlig gode full av velsignelse. Vi skal ikke tale ut fra to forskjellige kilder. Den onde kilde kan stenges til for alle tider, og den gode åpnes for fullt. Det skal ikke spares på gode ord, når det gjelder å uttrykke vår takknemlighet til ektefelle, foreldre, brødre og søstre o. a. Brudens tunge var som en hurtigskrivers griffel, når det gjaldt å lovprise Brudgommen. Salme 45, 2.

Guds ord er nøyaktig og mener hva det sier. Det står: «Glem ikke å gjøre godt og å dele med andre.» Når jeg glemmer dette, så er det mangel på kjærlighet og alvor. Det er kjærligheten som er drivkraften til alt det som er godt. Troen skal bli virksom ved kjærligheten, og i denne troens virksomhet er det et løp i alle Kristi dyder. «I løp godt, hvem hindret eder fra å lyde sannheten?» Gal. 5, 7. Vi må ikke la oss hindre i dette betydningsfulle løp. Det er først når vi har avlagt all bevisst synd, vi kan begynne i dette løp. Har alt hva vi sier og gjør sitt utspring i kjærligheten? Har vi tatt det dødsens alvorlig med det som står i Gal. 5, 19—21 at de som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Løper vi i de dyder som står oppregnet under Åndens frukter, vers 22, så er vi ikke under loven.

Det var først da Brudgommen kom, det ble alvor for de fem dårlige jomfruer, men da var det for sent.

Jesu bekjennelse var: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Joh. 18, 36. Arken ble ikke alene til frelse for Noah og hans hus, men ved den fordømte han også verden. Hebr. 11, 7. For oss blir det på samme vis i Kristus. Ved de gudfryktiges livsførsel og klesdrakt fordømmer de verden. De av de troende som følger moten, er ikke med å fordømme verden. — I Ef. 2, 2 står det at vi fordum vandret etter denne verdens løp, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Det er en stadig utvikling i dette verdens løp. Ondskapen øker i alle retninger, og bluferdighet, ærefrykt og ærbødighet blir mer og mer borte. De som er med i dette løp, er i full fart mot avgrunnen. Foreldre må være oppmerksomme på at dårlig omgang forderver gode seder. Vi ser idag hvordan barn og ungdom gjør opprør mot foreldre og myndigheter. Det er åndsmakter fra avgrunnen som slippes løs.

«Ta eder da nøye i vare, så sant I har eders liv kjært, og elsk Herren eders Gud!» Josva 23, 11. En har ikke sitt liv kjært, når man tar det overfladisk med Guds ord. Istedenfor å lyde Ordet blir det overtredelser av alle slag.

«Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» 2. Kor. 5, 17. En kan da både se og høre at det er blitt et nytt liv og at det gamle er borte. Kunnskapen oppblåser, og man mener seg da å vite og kunne og blir store og sterke i seg selv. — Vi ser hvor alvorlig det er å synde, når vi leser om Ananias og Saffira. De ble enige om å lyve og stupte døde om uten å få anledning til å omvende seg. — Man har ikke kjennskap til Gud dersom man fortsetter å synde. 1. Kor. 15, 34. Eter vi av andre bord enn Herrens bord, får vi samfunn med onde og urene ånder. 1. Kor. 10, 21.

«Til sist kom da også de andre jomfruer og sa: «Herre! Herre! Lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg eder: Jeg kjenner eder ikke.» Matt. 25, 11—12.

De dårlige er alltid sist ute med å elske, tjene og gi. De er trege og nølende. Kristi sinn er å elske først og være rask i all god gjerning. — Å følge Kristus er å fornekte seg selv. Det blir da ikke noe av havesyke.

«Så vis dem altså sannheten av eders kjærlighet . . .» 2. Kor. 8, 24. Mange sier: Kjære Jesus, kjære mor, kjære far, kjære søster og bror, men det er for det meste overfladisk tale og ingen sann kjærlighet. En datter kan si til sin mor: «Du er så god og snill, du gjør alt, så jeg slipper å gjøre noe.» Er det kjærlighet? Nei! Det er en slik såkalt kjærlighet de fleste troende har. De jubler i sin falske kjærlighet og frihet og sier: «Jesus har gjort alt, vi skal ingen ting gjøre.» Den sanne kjærlighet holder hans ord og gjør hans vilje med glede. Joh. 14, 21 og 23.

Det er et område i Guds vesen mange troende aldri kommer frem til. Det er å tilgi og kaste i forglemmelsens hav. Vi har bare syndenes forlatelse i den grad vi kan tilgi våre skyldnere. Luk. 11, 4. «Du onde tjener! all din gjeld ettergav jeg deg, fordi du bad meg, burde ikke også du forbarme deg over din medtjener, likesom jeg forbarmet meg over deg?» Matt. 18, 32—33. «For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet, men barmhjertighet roser seg mot dommen.» Jak. 2, 13.

Det er bare de fredsommelige som skal kalles Guds barn. Matt. 5, 9. De andre blir da djevelens barn. Vi må ha en dødsens skrekk for allslags strid og diskusjonslyst. Mange kalles Guds barn men lever som djevelens barn.

Vi er kalt til å være Guds etterfølgere som hans elskede barn, og til å vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft. Ef. 5, 1—2.

Ja, her ser vi hvor høyt kallet vårt er. Guds etterfølgere, gi oss som en gave og et offer i samme kjærlighet som Jesus elsket oss og gav seg selv for oss. Har vi gitt oss selv som en gave, har vi ingen bestemmelsesrett mere over oss selv. Gaven skal dufte av offer og kjærlighet.

Godt er det å høre Ordet, men lykkelig blir vi først når vi holder det. Mannen ble glad da han hørte om skatten i akeren, men langt mere glad ble han, da han fikk skatten i eie etter å ha solgt alt for å få tak i den. Matt. 13, 44.

Ja, dette var et kort utdrag av flere brødres vidnesbyrd. På vanlige stevner har man gjerne predikanter som kommer med sine skrevne taler, og de har satt opp sine emner uker og måneder i forveien. Høylovet være Gud forat vi ikke har et slikt predikantsystem iblant oss. Vi er et hellig og godt sammenføyet broderskap som tjener hverandre etter Guds Ånds virkninger til stor velsignelse og oppbyggelse.

Hver kveld var det vekkelsesmøter, hvor mange omvendte seg til Gud og da særlig ungdom. Flere syke ble helbredet. Ja, herlig er det med vekkelse, og må dens Ånd få brenne i våre hjerter til Kristus kommer!