Endemålet for vår tro. Sjelenes frelse

Endemålet for vår tro.

Mennesket består av ånd, sjel og legeme. Da ånden kom i forbindelse med legemet, ble mennesket til en levende sjel. 1. Mos. 2, 7. Det første menneske var jo av jorden, jordisk. 1. Kor. 15, 47. I sjelen ligger våre sanser, og de blir oppøvd i den retning vi interesserer oss. I den grad våre sanser er oppøvd, er vi personligheter.

Legemet vårt er tatt av jorden, og ved det nyter vi det jordiske. Ved lystene og begjæringene får denne verdens fyrste makt over menneskene. 2. Kor. 4, 4. Ef. 2, 2—3. Vi får oppøvede sanser i det synlige, og blir personligheter på det jordiske område.

«For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv?» Luk. 9, 25. Eller «tar skade på sin sjel? eller hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?» Matt. 16, 26.

Det blir altså det samme: «deg selv» eller «din sjel». Mange er blitt store personligheter i denne verden i sitt strev for å vinne verden. De har fatt sine sanser veldig oppøvd i forskjellige retninger, men alt det de forstår seg på, er forgjengelig. De må gå ifra alt sammen. Da mister de sin sjel. Det blir ikke mer spurt etter deres personlighet. De har mistet seg selv.

«Når I vinner frem til endemålet for eders tro, sjelenes frelse.» 1. Pet. 1, 9.

Dette står i forbindelse med allehånde fristelser og en prøvet tro. Har vi fått troen på Jesus, han som vidnet: «Mitt rike er ikke av denne verden,» da må han også bli herre i vårt hjerte. Og ingen kan være min disippel uten han oppgir alt, sa Jesus. Her blir vi satt på prøve om vi vil vandre i tro eller etter vår jordiske fornuft. Vår fornuft sier det er bedre å lyve litt og vinne ti tusen kroner enn å tale sannhet og tape ti tusen. Troen sier: Søk Guds rike først. Naturen vår sier at vi må hevne oss. Troen sier: «Velsign den som forbanner eder.» Lever vi i troen, får vi våre sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt. Hebr. 5, 14. Vi blir personligheter i Guds rike.

I allehånde fristelser — i det daglige liv — står vi på valg mellom å leve etter vår natur — vår fornuft — eller å leve i troen etter Guds ord. Vi har da anledning til å uttømme våre sanser for den menneskelige og jordiske fornuft, og å få våre sanser oppøvd — fylt med åndelig forstand — for hva som hører Gud til. Matt. 16, 23.

Etter tiden burde hebreerne ha vært lærere i hva som hørte Guds rike til — i det fullkomne, men de var som småbarn. De hadde sitt liv — sin sjel — fremdeles i det jordiske. Slik ser vi det er med de fleste. Blir det tale om jordiske ting, kan de være store personligheter, men med en gang det blir tale om åndelige ting, blir de stille. De har stoff nok til å samtale i timer om hus, møbler, mat og klær, men til en åndelig samtale har de ikke stoff nok i ti minutter.

Sjelens frelse er det samme som å få åndelig sans — å bli åndelig i stedet for jordisk. Det er endemålet for vår tro. Endemålet for de troende i alminnelighet er å komme til himmelen når de dør i stedet for å gå fortapt, og de trøster seg til røveren på korset. Hele hans liv — alt hva han hadde sans for — mistet han, men hans ånd ble frelst. Slik sier Paulus om en, at han overgir ham til Satan til kjødets ødeleggelse, forat hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag. 1. Kor. 5, 5.

Sjelens frelse kom med Jesus. Om denne frelse var det profetene profeterte, idet de vidnet om Kristi lidelser og den derpå følgende herlighet. 1. Pet. 1, 9—12. De tjente ikke seg selv med disse profetiene, men oss. I den gamle pakt gjaldt alle løftene en jordisk herlighet. Men vi har fått del i de største og dyreste løfter, forat vi ved dem skulle få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4.

Den rike yngling hadde holdt budene og derved erfart oppfyllelsen av løftene og var blitt rik. Det var jo det jordiske, og han hadde sitt liv deri. Når Jesus ville løse ham fra det, så han kunne bli åndelig, gikk han bedrøvet bort. Matt. 19, 17—23. Han ville ha begge deler, men det går ikke. Det er mange troende av denne sort.

I den gamle pakt dyrket de Gud på mange vis, men det var døde gjerninger. De ble ikke forvandlet gjennom det. Men Jesu blod renser våre samvittigheter fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud. Hebr. 9, 9—14.

Paulus skriver om å bygge med gull, sølv, kostelige stener, tre, høy og strå, og dagen skal prøve det med ild. «Om det verk som en har bygget, står seg, da skal han få lønn, om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild.» 1. Kor. 3, 12—15.

Det er mange kristne — de arbeider for Gud og ofrer seg på mange måter, men de blir de samme jordiske menneskene. Det er døde gjerninger — selvvalgt gudsdyrkelse — tre, høy og strå. Kol. 2, 23. De blir ikke åndelige. De kan høres åndelige ut på prekestolen, men når de er frie — er seg selv — da merker du med en gang at deres interesse er i det jordiske. Det jordiske betyr så meget for dem. Deres byggverk brenner opp. De taper sin lønn. De blir ingen personligheter på den dag.

Er vi frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har vi vår frukt til helliggjørelse. Rom. 6, 22. Da blir det levende gjerninger. Jeg får ved det guddommelig natur. Det blir gull, sølv og edle stener. Da blir mitt byggverk stående. På den dag blir jeg en personlighet. Det er meningen at Jesu liv skal åpenbares her i mitt dødelige kjød. 2. Kor. 4, 11. Da blir vårt liv — våre gjerninger — stående. Det er det rene, skinnende fine lin som bruden skal kle seg i. Åp. 19, 7—8. De har alle sammen gjennom allehånde prøvelser, fått en prøvet tro. De har alle sammen vunnet livsens krone. Jak. 1, 12.

I lys av dette ser vi hvilket bedrag den alminnelige forkynnelse er: «Han har gjort alt, og vi skal ingen ting gjøre.» Da Jesus var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Hebr. 5, 9. Det er gjennom lydighet vi renser våre sjeler og får sans for det som hører Guds rike til. 1. Pet. 1, 22. Syndenes forlatelse hadde de i den gamle pakt. De gikk ikke fortapt, men sjelenes frelse ved lydighet kom med Jesus. Og dertil hadde Paulus fått apostelembede for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære. Rom. 1, 5.

Derfor må målet for vår tro ikke bare være ikke å gå fortapt, men sjelens frelse, at det liv vi nu lever i legemet, må bli stående for ilden. Vi tjener i Åndens nye vesen, så vi her lever det evige liv Jesus kom med. Det var dette Johannes forkynte. 1. Joh. 1, 2—3.