Vokt dere for avgudene!

Vokt eder for avgudene!

«Mine barn! vokt eder for avgudene!»

1. Johs. br. 5, 21. Apostelen Johannes avslutter her sitt brev med en veldig formaning som det er verdt å legge seg grundig på hjertet. Det er mange avguder, og hver avgud drar oss bort fra den levende og intime forbindelsen med Kristus.

I den gamle pakt ofret Israel dyrekropper på Herrens alter, og likeledes ofret hedningene dyrekropper på avgudsalterene.

I Romerbr. 12, 1 formanes vi til å fremstille vårt legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer, og om Jesus står det at han frembar seg selv som et ulastelig offer. Hebr. 9, 14. I stedet for dyrekropper er det nu vårt legeme som nedlegges på alteret. Mange vil unndra seg Herrens alter, de vil ikke fremstille sitt legeme som et offer for Herren. De vil heller gjøre sin egen vilje. Men når vi ser utover menneskeheten, ser vi at alle menneskekropper er fremstillet i forskjellige slags tjenester. De er lagt på et alter, d.v.s. deres legeme går tilgrunne i det de er interessert i. En mann som er grepet av sporten er lagt på sportens alter. Hans legeme går tilgrunne der. Således er det også med dem som ligger på forfengelighetens alter. Deres legeme går tilgrunne i forfengelighetens tjeneste. Alle interesser tar endel av vår tid, og tiden er vårt liv. Derfor gjelder det å vokte seg for avgudene som er alt som vil dra vår interesse bort fra Kristus.

Ære av mennesker er et farlig avgudsalter som har krevet kolossalt med kropper ned gjennom tidene. Da kvinnene sang at Saul slo sine tusener, men David sine titusener, da brast det for Saul. 1. Sam. 18, 7—8. Før hadde han sett opp til David og satt ham over sine krigsmenn, men fra den dag av så Saul stadig skjevt til David. At David ble æret fremfor ham, det tålte han ikke.

Videre står det at det dagen etter kom en ond ånd fra Gud over Saul, og da David spilte for ham, tok han spydet han hadde i sin hånd og kastet etter David, men David bøyde seg til side.

Sådan er det også i dag. Ja, så langt går det at mennesker forlater Kristus bare fordi de ikke får ære nok og ikke blir sett så opp til som de selv ønsker det. At andre blir satt mere pris på og blir æret fremfor dem, nei, det blir for hårdt. Da velger de Sauls grusomme vei og begynner å se skjevt på sin bror eller søster, og så kommer en ond ånd over dem. Så begynner de å kaste «spydet», men da dette mislykkes, gjør de likesom Saul med David alle mulige ting for om mulig å få fellet den som de ikke kan tåle. Likesom Saul får disse en sørgelig ende. En dag faller de i striden, for Herrens Ånd har veket ifra dem. Dette går også igjen i de daglige ting. Andre barn blir kanskje æret fremfor ens egne, eller man hører noen sier noe ufordelaktig om en selv eller ens barn. Å, hvor det da fort kan brygge noe opp i hjertet og man begynner å skue skjevt til den og den. Her oppstår avind, og er man ikke på vakt er det ikke lenge før «spydet» kommer frem, og det er ting som en må ha sagt om den ene og den andre man ikke kan like. Når det gjelder ære av barna, da er det sikkert at det ofres veldig på dette avgudsalter. Hvor det her er veldige felter å våke over.

La oss vokte våre veier så ingen avgud må få makt i vårt liv. Men at hele livet er renset for avguder, alle avgudsaltere nedrevet og alle offerhøyder jevnet med jorden. Så kan vi av hjertet si, som det står i Salme 84, 4: «Spurven har jo funnet seg et hus og svalen et rede hvor den har lagt sine unger — dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud.»