Åndelige offer

Åndelige offer.

«Og bli også I oppbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus.»

Helt fra menneskets skapelse har det vært forståelse av å bringe Gud offer for å vinne hans velbehag. Kain og Abel ofret til Gud. Den gamle pakts tjeneste var å bringe rette offer til Gud, lytefri dyr, og røken av disse steg opp som en liflig duft for Herren. Dette var forbilledlig, nu er vi kommet til virkeligheten — de åndelige offer. Dersom vi ikke finner frem til dem, vinner vi ikke Guds velbehag. Vi kan ikke selv ta ofrene ut, for da ble det på menneskelig vis. Gud må lede oss frem til dem, og det gjør han gjerne.

Om Jesus står det at han ikke skjelte igjen når han ble utskjelt. 1. Pet. 2, 23. Han led i stillhet, og derved brakte han Gud et åndelig offer. Nu skal vi følge i hans spor. Om vi da f. eks. blir utskjelt eller lider ondt og urett, da forstår vi at nu er anledningen til å bringe Gud et offer. Vi lider i kjødet og tier. Derved oppstiger det fra vårt liv en liflig duft, som når helt opp til himmelen og er såre velbehagelig for Gud.

Men om vi nu fikk ondt av oss selv og beklaget oss til andre, da nådde duften av vårt offer ikke opp til himmelen, men bare til våre medmennesker, og vi forspilte anledningen. Mange er ikke våkne for det. Noen kan endog ha det som en vane å beklage seg så snart det er noe i veien. Men da finner man ikke yndest hverken hos Gud eller mennesker.

Måtte vi være våkne for de anledninger Gud gir til å bringe åndelige offer. Ja, måtte vårt liv være en uavbrutt offertjeneste.