Ute av løpet

Ute av løpet.

Det hender iblant at en møter mennesker som av en eller annen grunn er satt ut av livets løp. De lever, er åndsfriske, ser og hører godt, men de kan ikke arbeide. De er ikke invalider i vanlig forstand, men i en altfor tidlig alder er de slått ut av løpet. Bena slår feil eller nervene er skjøre, og så blir de sittende eller liggende uvirksomme, til byrde for andre, plaget av mange slags tanker og bekymringer. Det er en veldig påkjenning for et virkelystent menneske slik å bli slått ut i livsløpet. De føler seg diskvalifisert og har lett for å misunne dem som får være med. Deres sinn og tanke har lett for å beskjeftige seg med alt som skulle være gjort, men som ikke blir gjort. Selv kan de ikke greie det, og de andre som er omkring dem, har ingen sans eller tanke for manglene. De fylles med krav, og det ene krav trekker det andre med seg. En slik sjel blir gjerne bitter og fordringsfull midt i all sin elendighet og hjelpeløse tilstand. Den har i livets seilas seilet sin skute på grunn og sitter nu i djevelens snare på bitterhetens farlige skjær. Det er en ytterst skjebnesvanger stilling, og her lider mange skibbrudd på sin tro.

Hvorfor gikk det slik? Fordi de ikke ble i troen, troen på Guds vise styrelse. Den som forlater troen på Guds ledelse, er som et skip som har mistet roret. Hold uryggelig fast ved den, men drist deg ikke til å klage over den, for da er du snart avkoblet.

«Hvorfor skal jeg ha det så mye verre enn andre?» tenker du, og så glemmer du: «De samme lidelser er lagt på eders brødre.» Tror du det, så blir du berget.

I 1. Pet. 4 finner vi løsning på lidelsene: Vi må lide for å bli ferdig med synden. Den tanken er det våpen vi alltid må ha med oss. Møter jeg lidelsene slik, blir de — som Skriften sier — kortvarige og lette, men de bringer en evig fylde av herlighet.

Hva er herligheten? Er det ikke å bli kvitt synden, bli kvitt krav, anklage og bitterhet? Er det ikke synden som plager deg? Du ser på menneskene omkring deg og tenker: Hadde ikke han sagt det, og hadde ikke hun vært slik, så hadde ikke jeg blitt sint eller bitter. Nei, det er så. Når alt går etter din vilje, hva har du da å klage over? Det er når det krysser den, det kniper. Hvis du ikke på forhånd har oppgjort det: «Jeg vil heller lide enn synde» greier du ikke prøven. «Burde ikke Kristus lide dette og deretter gå inn til sin herlighet?», sier Jesus om seg selv. Slik må også du væpne deg.

Den tanken at en er unyttig og bare til byrde er helt feil. Livet viser at slike kan utrette store ting om de følger ordet i 1. Pet. 4, 19: «Derfor skal de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste skaper, idet de gjør det gode.» Gud bruker alt og alle om en bare overgir sine sjeler til ham som er skaperen. Har en gitt seg Gud i vold, så tar Gud en i bruk på den ene eller andre måten. Ofte får en slik sjel en skjult tjeneste. En lider tålmodig, takknemlig og glad fordi Gud har tatt seg av en og en ber for andre. Luk. 2, 36 og 37. På «hin dag» skal disse mange ukjente frem i lyset. Ingen angrer da overgivelsen til Skaperen.