Følelser

Følelser.

Mennesket består av ånd, sjel og legeme. 1. Tess. 5, 23. Gjennom ånden kommer det i forbindelse med Gud og den usynlige verden, og ved legemet i forbindelse med jorden og tingene på jorden. Gjennom sjelen formidles inntrykk fra ånd til legeme, og fra legeme til ånd. Se «Skjulte Skatter» nr. 3, 1927.

Guds ord lærer oss at sjelen skal uttømmes eller renses. Es. 53, 12 og 1. Pet. 1, 22. Det er den første Adams liv, som ved fallet ble urent og selvisk, som skal uttømmes. Men sjelen, som sjel betraktet, er den samme. Den er kun uttømt og renset for sitt gamle innhold, for å kunne ta imot og formidle noe nytt. Dette nye er den annen Adams liv, og dette liv tilflyter nu sjelen fra Kristus, etter de lover vi kjenner, gjennom vår menneskeånd, formidlet ved den Hellige Ånd. Dette liv er helt igjennom uselvisk, og kretser ikke om seg selv, men tenker, lever og ånder i sin nestes glede, sorg og behov.

Vi har lært at våre følelser, som har sitt sete i sjelen, står oss i veien, de må drepes ved Kristi kors, og vi skal leve i troen, uavhengig av følelsene. Men dette må ikke gi oss den forståelse at det fullkomne er å være uten følelser, og det skjønner nok alle ved ettertanke er meningsløst. Det står like fullt fast at det er hva jeg tror, og ikke hva jeg føler, som betyr noe, men følelsene kommer som en naturlig følge av troens lydighet.

Å være full av guddommelig kjærlighet, men uten følelser, er selvmotsigende. Vi mener da ikke at Jesus gikk omkring og gjorde vel, gråt over Jerusalem og Lasarus, frydet seg i den Hellige Ånd, og var salvet med gledens olje fremfor sine medbrødre, uten å være i besittelse av følelser? Eller var Paulus uten følelser når han ikke lenger kunne holde det ut? 1. Tess. 3, 5. Slike eksempler kunne det nevnes mange av. Paulus vil ikke at vi skal sørge således som de andre, som ikke har håp. 1. Tess. 4, 13 og flg. Det store er ikke å være hård og ufølsom om f. eks. vår ektefelle dør, men ikke å sørge som de andre. Det er ingen skam å gråte, men det må ikke være selviske og fortvilelsens tårer. Vi har glede i sorgen, og hvile i smerten. Gud miskunnet seg over Epafroditus og helbredet ham, bl. a. for at ikke Paulus skulle ha sorg på sorg. Fil. 2, 25—27. Paulus sier altså at han hadde fått sorg om Epafroditus var død, og det hadde nok ikke vært synd, men tvertimot. En annen ting er at sorgen som regel er besmittet av synden.

Når vi taler om følelser som noe uønsket, så mener vi jo urene og selviske følelser, såsom: såret jeg-følelse, mindreverdighetsfølelse, selvmedlidende følelser av mange slag, følelser av sympati og antipati og selvisk nytelse av Guds velsignelse o.s.v., eller m.a.o. den første Adams liv. Men det er like fullt følelser i den annen Adams liv. Forskjellen er kun at jeg synes synd på meg, er ombyttet med at jeg synes synd på deg. Sjelens evne til å føle og formidle glede og smerte er like fullt tilstede om den første Adams liv uttømmes. Det nye liv, som bare har uselviske følelser, tar nu sjelens evner i besittelse, og kommer til uttrykk for sin glede og smerte gjennom disse. M.a.o. er sjelens evner som et musikkinstrument hvorved kunstneren får gitt uttrykk for de stemninger og følelser som rører seg i hans indre. Så det er godt vi beholder vår sjel med dens evner, selv om den uttømmes, for vår helliggjorte ånd trenger den sårt. Gjennom sjelen og dens evner er det også at ånden er gitt anledning til å få Guds vilje utført av legemet.

Vi vandrer i tro og ikke i beskuelse (eller følelser). Den rettferdige, ved tro skal han leve. Vi tror, derfor taler vi. Men den som vandrer i tro, og derved tilegner seg det guddommelige liv, forblir ikke uten sterk følelse av f. eks. glede og sorg over brødres og søstres fremgang og mangler. Må det bli stor fremgang i troen, så vi alle blir fylt med guddommelige, uselviske følelser, da blir det godt å høre oss, og godt å være sammen med oss.