Vår tids støtte oliven

Vår tids støtte oliven.

«Og du skal byde Israels barn at de skal la deg få ren olje av støtte oliven til lysestaken, så lampene kan settes opp til enhver tid. I sammenkomstens telt, utenfor forhenget som henger foran vidnesbyrdet, skal Aron og hans sønner holde lampene i stand fra aften til morgen for Herrens åsyn; det skal være en evig gyldig vedtekt for Israels barn, fra slekt til slekt. 2. Mos. 27, 20—21.

Ja slik var skyggens vedtekter for alt sant guddommelig lys.

Ved lys av oljen fra støtte oliven fikk Israels barn en stadig minnelse om at det var forhenget — kjødet — som hindret dem og sto iveien slik at de ikke maktet å bære frem et vidnesbyrd om fullkommenhet.

Dette lyset kunne ikke hjelpe noen til liv og fremgang, det ga ingen varme og trøst. Men profetene ga trøst, de som ransaket og spådde om den nåde vi skulle få ved evangeliet om Kristi Ånd og om Kristi lidelser.

Fordi dette olivenoljelyset var svakt og unyttig, tok Jesus bort dette første lyset og innsatte det annet ved ofringen av sitt eget legeme.

Ved Jesu Kristi legeme åpenbares nu for menneskene det evige livsens lys, et lys som varmer og trøster og gir oss håp om liv og fullkommenhet. Jesus innvidde for oss i sitt kjøds dager en ny og levende vei som gikk gjennom hans kjød. I stedet for å ha en flokk disipler som skulle sørge for ren olivenolje for å lyse, bar Jesus ved en evig Ånd seg selv frem som et ulastelig offer for Gud. Knusningen av Jesu vilje ved at han alltid sa: «dog nei» til alt ifra sitt eget legeme, gjorde at kjødet ble maktesløst, og Guds vilje — Ordet — det sanne lyset strålte frem i all sin herlighet.

Og så kunne Jesus frimodig vidne: «Jeg er verdens lys; den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.» Johs. 8, 12.

«Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Johs. 9, 5.

Og vi må alle bekjenne: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys». Johs. 1, 4.

Nu gikk profetiene om Kristus i oppfyllelse, at han skulle knuses for våre misgjerninger, straffen ble lagt på ham forat vi skulle få fred og legedom.

«Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel bar frem skyldofferet, skulle han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd.» Esaias 53, 5. 10.

Ved disiplene, de som fulgte etter Jesus den samme vei, fortsatte Jesus å leve.

Herrens vilje fortsatte å ha fremgang, og for slik har det vært gjennom tidene noen som med sitt liv har vært livsens lys.

Nu er det vår tid og våre anledninger. Ved Guds miskunn kan vi fremstille våre legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer, og dette er vår åndelige gudstjeneste. Vi forvandles ved fornyelsen av vårt sinn. Vår egenvilje knuses, og vi gjør Guds vilje, den gode og velbehagelige og fullkomne. Rom. 12, 1—2.

Det er sørgelig å se hvor langt borte de religiøse er fra livsens lys. Kjødelige mennesker, de som skulle undervises om selvfornektelsens vei og bringes i Kristi død, benyttes til lys og underholdning i forsamlingen, som om kjødet ved et religiøst skinn, det som er bestemt til å dø, skulle lyse.

Lovet være Gud for menigheten — vår tids støtte oliven. Gud hjelpe oss enhver især å sette lyset i staken, så skinner det for alle i huset. Matt. 5, 14—15.