Stevnereferat: Påske 1954 - Oslo

mai 1954

Påskestevnet.

Vi var ca. 950 venner samlet til stevne i Oslo i påsken, og derav 52 fra Danmark og 8 fra Sverige. Ungdom og barn var rikt representert i den store forsamling, og på ungdomsmøtet ga ca. 40 barn og ungdommer sitt hjerte til Kristus.

Det ble sagt på stevnet at det var nok av lys på Nordpolen, men da det manglet varme der, så var det bare is og sne, og ingen planter eller trær kunne vokse der. Men ved ekvator, der var det både lys og varme, og derfor også et så rikt planteliv.

Det er på grunn av at vi har slikt lys og en slik varme iblant oss at menigheten vokser, trives og utbrer seg som den gjør. På stevnet var det også rikelig med lys og varme, så det vil sikkert vokse som aldri før etter denne påske.

Broder Aslaksen begynte med Kol. 1, 21—23 som tekst. Han sa at det bare var én betingelse for at vi kunne bli fremstilt for Guds åsyn, hellige, ulastelige og ustraffelige, og det var at vi blir ved, forblir i troen. Om noen begynner å bygge og ikke er i stand til å fullføre, så blir han bare til spott. Gud bygger av oss en bolig for seg. Hans bolig blir ferdig, enten du blir med i den eller ikke. Det vil ikke bli anledning til å spotte Gud for at han begynte å bygge, og ikke var i stand til å fullføre det. Du blir også med i denne bygning, hvis du blir ved i troen. Hvilken tro? Troen på at du skal bli fremstilt hellig, ulastelig og ustraffelig for Guds åsyn. Det kom velsignet og allsidig frem gjennom hele stevnet at vi var utvalgt til å være en sten i Guds bygning, og at vi alle var bygningsmenn, som skulde bygge opp både oss selv og de andre til en Guds bolig i Ånden. Men vi måtte ikke vandre i vårt sinns tomhet, men ha all vår interesse i å få toppstenen ferdig, for det er den som bearbeides nu, blir dannet etter Guds ord. Den som krever, er ikke med og bygger Kristi legeme. Kristi legeme er det legeme som gjør Guds vilje på jorden som den skjer i himmelen.

Hvis en bygning ikke har støtter, faller den sammen. Den som seirer, blir en støtte i Guds tempel. Jesus bar hele verdens synd. Du må vel kunne bære vennene på ditt hjemsted, de du bor sammen med og arbeider sammen med!

Det er Guds ord som hugger og pusser oss til, så vi passer inn i bygningen. Når vi ble lagt kloss an de forskjellige Guds bud, så skulle ikke en lysstripe slippe igjennom, så nøye tilpasset skulle det være. Den grove tilhugningen kunne gå ganske hurtig, men finpussingen, som tok vekk de små lysstriper, tok tid. Her gjaldt det at vi tok det like alvorlig med de små lysstriper som vi hadde tatt det med de store åpninger.

Hvis vi er strengt rettferdige i alle pengesaker, har seier over tobakk og brennevin, og kan beherske oss om en kopp går istykker osv., og da samtidig har kunnskap og taler i menigheten så forsamlingen nærmest er svimeslått, og derved mener at nu er vi 9/10 ferdig, så har vi bedratt oss selv. Da tror vi at vi veier mange tonn, og så er vi i dunvekt, og hører til nybegynnerne selv om vi har vært med i aldri så mange år. Det som veier noe, er å tåle og elske alle mennesker uten begrensning, sørge og lide over deres synd, og være full av medynk. Når vi gjør dette etter guddommelig målestokk, da har vi i sannhet bleket et avlangt lerret. Når vi legger oss inntil disse livets Ånds lover, så finner vi kanskje mere enn en lysstripe, og istedenfor pusshøvel, trenges det en skrubbhøvel.

Det er Faderens arbeide å drage til Sønnen, og vi kommer ikke til Faderen uten gjennom Sønnen. Faderen bruker sykdom og prøvelser av mange slag for å få draget oss til Sønnen, men de samme ting kommer også over oss etter at vi er kommet til Sønnen. Men da kommer de over oss for å føre oss frem til Faderen. Her går det an å bedra seg selv, for man kan innbille seg å være på vei til Faderen, når man kun er på vei til Sønnen. De som ikke har oppgitt alt, er i beste fall kun på vei til Sønnen. Det er bare de som har oppgitt alt, og har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer, som er på vei til Faderen gjennom Sønnen.

Dette som nu er sitert, blir jo bare en liten smakebit på alle de velsignede ord som ble talt på stevnets 7 møter.

Mellom møtene flokket yngre brødre seg omkring de eldre, for å nyte godt av deres erfaring i liv og tjeneste, og i salen satt det venner, to eller flere sammen, i ivrig samtale. De styrket, oppglødet og formante hverandre. Det ble utøvet megen personlig sjelesorg mellom møtene. Paulus fattet mot når han fikk se brødrene. Slik er det også på stevnene. Vi fatter mot, ikke bare ved å høre hverandre, men også ved å se og hilse på hverandre.

Hvis noen ikke synes det er så om å gjøre å komme på stevnet, da de allikevel får høre det på lydbånd siden, så viser dette at de ikke har den rette kjærlighet til brødrene og søstrene, den som gjør at man bl. a. lengter etter å se hverandre. Heller ikke forstår man da hvilken mangesidig innbyrdes hjelp Gud har nedlagt på et slikt stevne.