Fullkommen og hel.

Jakob skriver at vi skal akte det for bare glede når vi kommer i allehånde fristelser. Fristelse er jo ikke noe mål for glede, men virkningen av prøvelsen er grunn for glede. Resultatet av allehånde prøvelser er at vi blir fullkomne og hele og ikke mangler noe. Det er jo et veldig resultat av jordlivet.

En kan si at i de forhold en er prøvd og har seiret — har funnet frem til Guds vilje, og gjør den — der er en blitt hel og fullkommen. Men alle de andre områder hvor en ikke er prøvd, der har en jo heller ikke lært å kjenne Guds vilje i sannhet. En er ikke hel. En ny prøvelse er et stykke lenger på vei til å bli hel. En mangler mindre etter å ha stått prøven. Derfor skal vi akte det for bare glede når en ny prøvelse kommer.

Når de fleste tenker på fristelse, da tenker de på kjødets gjerninger og laster. Gal. 5, 19. Men Jakob sier: Mangler noen visdom, han bede. — Det er en tid fra omvendelsen og utover hvor en plages av kjødets lyster i retning av åpenbare synder. Men det er ikke meningen at det skal fortsette livet ut. Peter sier: «Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væpne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Pet. 4, 1.

Er en tro i det skjulte til å døde lystene ved Ånden, så blir en ferdig med dem. Rom. 8, 13. En skal ikke plages med fristelser på den måte livet ut. Det passer ikke å si når du fristes til utukt: Mangler du visdom? I den sak har vi alle kunnskap fra begynnelsen av. Slik også med de andre kjødets laster. Og så lenge du plages med slike fristelser, er du ikke skikket til å være en Herrens tjener. Mange blir aldri Herrens tjenere nettopp av den grunn at de har ikke den skjulte troskap for Herrens åsyn til å lide i kjødet, så de kan bli ferdig med de sakene.

Men f. eks. når det gjelder barneoppdragelse, da tenker jeg det for de flestes vedkommende blir en prøvelse, så det passer å si: «Mangler noen visdom, han bede.» Eller når det gjelder ektefellen eller naboen osv. Om ikke Satan skal få makt, må en ha Guds visdom.

Den som ikke lærer Guds vilje og visdom å kjenne i prøvelsene, han er tvesinnet og kan ikke be i tro. Han søker ikke Guds rike alene. Han har to sinn, og vil berge sine jordiske interesser og prøve å forene det med Guds vilje. Og mange er de som ber Gud å hjelpe seg i så måte.

Vil en være en Herrens tjener og hjelpe menneskene til frelse og oppbygge menigheten, da vil det bli mange slike prøvelser, så det passer godt å si «Mangler noen visdom, han bede.» Lykkelig er den mann som gir seg slik til Gud at han kommer i slike prøvelser, idet han bærer andres byrder. Han utvikles til å bli en fullkommen og hel mann.