Lysten til å såre

Lysten til å såre.

«Mange taler tankeløse ord, som stikker likesom sverd; men de vises tunge er legedom.» Ordspr. 12, 18.

En grusom kjødets lyst er «lysten til å såre». Hvor ofte blir det ikke sagt ord som er egnet til og som, hvis man går nærmere etter i sømmene, også er beregnet på å såre. Her er det ikke tale om Guds ord, som er skarpere enn noe tveegget sverd og om å ramme og såre med det. For Ordet både sårer og leger. Nei, her tales om lysten til å såre.

«Du forstår da vel spøk?» kan man ofte høre bli sagt når en vet med seg selv at han forut har talt ord som var beregnet på å såre. Og dermed tenker man ikke mer over det. Ransaker man seg imidlertid selv for å finne beveggrunnene til hvorfor man egentlig lot den eller den «spøk» eller bemerkning falle, så finner man kanskje ut at det var lysten til å såre man ga etter for. Lysten til å såre, om ikke mer enn lite grann, bare såvidt vedkommende kjenner det, bare et lite stikk. Det var kanskje ikke nøye planlagt som et annet overfall, men det var lysten til å såre. Tankeløse ord som stikker. «Du forstår da vel spøk?» sier man, og dermed er man ferdig med det.

Det ville ikke ha passet om Saul, etter å ha kastet spydet etter David for å søke å ramme ham, slo det hele bort med denne bemerkning: «Du forstår da vel spøk, David?» Vi forstår at denslags «spøk» er alt annet enn spøk. Det er heller ingen spøk lenger når man gir etter for lysten til å såre sin neste med sine ord.

Det var fra den dag David ble æret mer enn Saul at Saul så skjevt til ham og søkte å ramme ham med spydet sitt. Å såre hverandre er menneskers vis. Hensikten er klar: «Jeg selv» kommer bedre ut av det, «Jeg selv» klarer seg bedre i konkurransen om ære og anseelse. Den enes vanære kan bety den annens ære. Tvilsomme ære!

«Kors, død og grav for alle de ting som fra kjødet nu vil komme frem.» Da bringer våre ord legedom i stedet for hjertesår. «En saktmodig tunge er et livsens tre, men en falsk tunge sårer hjertet.» Ordspr. 15, 4.