Etterfølg deres tro!

Etterfølg deres tro!

«Kom ihu eders veiledere, som har talt Guds ord! gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro!» Hebr. 13, 7.

Når de mennesker som en har vært sammen med og som har arbeidet med en, kommer på avstand, kan en bedre verdsette dem. Meg tror I ikke, sa Jesus, fordi jeg sier eder sannheten. Joh. 8, 45. Det høres underlig ut, men etter naturen liker vi dem som gjør stas på oss. Sier de oss sannheten, har vi vanskelig for å svelge den, og mistanke om så mange ting mot dem som sier det, kommer opp i oss. Derfor kan en ikke forstå helt ut sin veileder som taler Guds ord (det som trenger igjennom og dømmer hjertets tanker og råd) til en. Men når de kommer på avstand, og en får ettertenkt sakene og får se fruktene og utgangen av det hele, blir alt klarere. Formaningen lyder: Etterfølg deres tro! og vi kan legge til: troskap!

Når vi tenker på våre veiledere som er gått bort, tenker vi først og fremst på br. J. O. Smith. Vi så den plettfrie og herlige utgang av livet som han fikk. Og når vi nu i flere år har sett frukten av hans arbeide — frukt som varer ved — så blir hans tro og troskap stadig større for oss.

8. oktober d. å. er også hans hustru Pauline Smith gått hjem til Herren. Hun sovnet fredfullt inn i sitt hjem på Horten. Vi forstår jo at Gud som føyer sammen, hadde gitt br. Smith en medhjelp, en hustru som var hans like. Nu har vi også sett utgangen av hennes liv.

«En lukket have er min søster, min brud, et avstengt vell, en forseglet kilde.» Høys. 4, 12.

Dette ord passer godt på fru Smiths liv. Hun var skjult i sitt hjem. På stevner og møter var hun, så sant hun kunne; men hvem oppdaget henne der, eller så henne? Nei, skjult og stille satt hun i salen. Men hennes mann var kjent i porten, der han satt som den eldste. Ord. 31, 23. Alle kunne vi høre at han ikke hadde en hustru som var råttenhet i hans ben. Ord. 12, 4. Nei, hun oppfylte det ord: «Kvinners visdom bygger sitt hus.» Ord. 14, 1.

Nettopp en kvinne som med visdom kunne bygge sitt hus, hadde Smith behov for, da han selv så lite kunne være hjemme. På grunn av sin jordiske gjerning var han hjemmefra i måneder, og når han så hadde noen dager fri til å være hjemme, måtte han dele den fritiden mellom menighetene. Hadde ikke hans hustru maktet å bygge hjemmet i den rette åndelige skikk, var han jo selv blitt beslaglagt der; men som skrevet står: «Hennes manns hjerte liter på henne.» Ord. 31, 11. Og hun hadde ofret ham, så han alltid kunne være rede til Herrens gjerning.

Der i hjemmet var hun en have. Der kom hennes dyder til syne, hennes kilde var gudsfrykt, troens ord, Ånd og liv. Og jeg undret meg mangen gang ved frokostbordet over det vell hun hadde å ta av. Hun talte ikke på kvinners vis om mat og klær og det som var vakkert og stort i denne verden. Skulle en trives der i huset, matte en ville sann gudsfrykt.

Det var da også et umåtelig gjestfritt hus. Der kunne Smith samle de oppriktige til bibeltimer, samtalemøter og bønnemøter, og ellers de mange som kom til enhver tid for å søke hjelp og oppbyggelse. Den store virksomhet som vi nu til stevner vanskelig kan få lokaler store nok til, hadde sin begynnelse i Smiths hjem. Hvilket offer det har krevd av br. Smiths hustru, kan enhver best tenke seg.

De siste år var fru Smith skrøpelig til legemet og satt mest stille. Når mennesket blir gammelt og skrøpelig, kommer deres skjulte menneske og liv mere tilsyne. Slik også med fru Smith. Hun satt og bad høyt. Der fikk jeg virkelig høre hva det var å stride i bønnen. Hun ville at det alltid skulle være rikelig med mat så det var nok om noen kom, og hørte hun om noen som var fattige, ba hun sin datter å gi dem, og Guds ord måtte alle ha. Det var hennes skjulte liv i hennes hjem gjennom disse mange år, og som på grunn av hennes skrøpelighet kom slik tilsyne for oss som var om henne. Vi så utgangen av hennes liv, og den ga meg dette ønske: Måtte jeg etterfølge din tro og troskap.