Skammen fra Egypten

Skammen fra Egypten.

Først etterat Israels folk var blitt omskåret på Gilgals sletter, kunne Herren velte av dem skammen fra Egypten. Denne hadde de hatt over seg hele veien like fra de gikk ut av Egypten og helt til de nu sto ved inngangen til Kanaans land. Hele denne tiden kunne de risikere å få høre: «Til ulykke har han (Gud) ført dem ut av Egypten». 2. Mos. 32, 12. På grunn av sin gjenstridighet ble de gående med skammen mye lenger enn nødvendig. Deres hjerte var vendt til kjøttgrytene i Egypten, og Gud kunne ikke få fullbyrdet sitt råd med dem. Men nu sto de på grensen til løftets land, og da kunne Gud endelig ta bort skammen fra sitt folk. Målet var nådd. Gud hadde maktet å gjøre hva han hadde lovet.

Skammen over Israel var i Egypternes øyne også til skam for Gud. 4. Mos. 14, 15—17.

Også dette skjønner vi er skrevet til et forbilde for oss. Skammen fra Egypten — verden — drar også vi på til vi når hjertets omskjærelse i Ånden. Rom. 2, 29. Hvor ofte — og med god grunn — har vi ikke hørt verdensmennesker si: «Han kristen? Han er jo ikke det grann bedre enn oss andre!» Når dette er sant, hviler skammen fra verden over oss til vanære for Gud. Med rette kan det nok sies om mange av nutidens kristne: «Til skam og ulykke er de ført ut — tatt ut av verden.» Så lenge en ligger under for åpenbar synd, bærer en skammen fra Egypten. Menneskene har noe å peke på. En har skam som ugjerningsmann. 1. Pet. 4, 14—15. For oss som er kristne er vanære av denne sort til skam for Gud. Synd dvs. kjødets åpenbare gjerninger, er nu i nådens tid idel skam.

Så lenge en elsker og blander seg med verden, kan det ikke bli annet enn synd. Nei, la oss få et omskåret hjerte, så skal skammen fra verden snart veltes av oss.

Skammen fra verden er ikke det samme som Kristi vanære. Det første f. eks. hån for bevisst synd, hører sammen med et uomskåret hjerte. Kristi vanære derimot — f. eks. hån fra menneskene for enfoldig troskap og gudsfrykt midt i det at de priser våre gode gjerninger — 1. Pet. 2, 12 — hører sammen med et omskåret hjerte.

Som Israel dro alt for lenge med skammen fra Egypten, så er det også i våre dager. De fleste såkalte kristne far aldri veltet av seg skammen fra verden. De dør med den. Forfengelighet, øynenes lyst og havesyke etc. blir de aldri ferdig med. Hjertet er i verden. Måtte det ikke være så med noen av oss! Det er ikke meningen at en skal dra med skammen fra verden i årevis. Nei, på kort tid kan man bli ferdig med den.

Som Abraham fikk omskjærelsens tegn som et bevis (segl) på den tro han hadde da han var uomskåret, Rom. 4, 7—12, slik må syndenes forlatelse mens vi er uomskårne, føre til at vårt kjødets legeme avkledes og vi når hjertets omskjærelse i Ånden. Fører ikke rettferdigheten av troen til omskjærelsens tegn, så er denne tro en død tro. Først når vi når omskjærelsen i Ånden, vandrer vi i Abrahams tro, dvs. vi er Abrahams barn — arvinger etter løfte. Gal. 3, 7. 29. Det går ikke an å tro på Gud uten å nå hjertets omskjærelse. En kan nok mene seg å tro på Gud, men blir sittende med skammen. Avveltningens dag på Gilgals sletter uteblir. En kommer ikke inn i løftets land, dvs. en får ikke del i guddommelig natur. Kun de omskårne får del i løftene.

La oss derfor sørge for å få skammen fra verden av oss! La oss avlegge synden og da står vi rede til å tre inn i landet. Med omskårne hjerter inntar vi det skritt for skritt. Synden i kjødet fordømmes litt etter litt, og Guds natur kommer frem i stedet. Ære være Gud!