Å gjøre rettferdighet

Å gjøre rettferdighet,

er tvingende nødvendig om man vil komme inn i Guds rike. Det ser vi fullkomment klart og tydelig i Matt. 7.

Det var ellers det samme hva de enn hadde gjort i Jesu navn. Hadde de også gjort urett, ble de ubønnhørlig forkastet.

Da vi alle har gjort urett — syndet — trenger vi først syndenes forlatelse, tilgivelse for all den urett vi har gjort. Derfor sendte Faderen, som ikke vilde noen synders død, sin enbårne Sønn. Og han — den rettferdige — døde for oss urettferdige for å ha makt og rett til å utslette synder. Han har sonet for all vår urettferdighet.

Vår tro på dette hans verk blir fra først av tilregnet oss som rettferdighet uten at vi har rettferdige gjerninger. Rom. 3. og 4. kap.

Men — vel å merke — dette er ene og alene på den selvfølgelige betingelse at vi nu har omvendt oss i ånd og sannhet slik at vi nu elsker å gjøre rettferdighet og derfor straks av hjertet begynner å avstå fra all slags urettferdighet, som skrevet står:

«Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!» 2. Tim. 2, 19.

Og hver den som hungrer og tørster etter rettferdighet, skal mettes med rettferdighet. Han blir lykkelig fordi det lykkes. Han får av Gud alt det han trenger for å få gjennomført rettferdighet i sitt liv. Matt. 5, 6. Ære være Gud!

Å tenke at man år etter år etter sin omvendelse kan gjøre urett både i pengesaker og ellers, og så påberope seg forsoningen og «på blodets regning» komme til himlen, det er verdens største villfarelse og bedrag.

Dette vidner Skriften om med all ønskelig tydelighet, bl. a. ved Apostelen Johannes’ klare og sterke vitnesbyrd om at den som gjør rettferdighet er født av Gud, 1. Joh. 2, 29, og at kjennetegnet på enten man er Guds barn eller djevelens barn, er om man gjør rettferdighet eller ei. 1. Joh. 3, 10. —

Guds rettferdighet — som punkt for punkt ved troens lydighet, og ved forvandling i vårt indre, blir vår personlige rettferdighet — den strekker seg såre vidt og dypt.

Alt har en ringe begynnelse, så og med rettferdighet i vårt liv. La oss sammenligne det med alfabetets mange bokstaver.

«A» i rettferdighetens alfabet er å betale sin penge-gjeld, betale hva man har kjøpt, det arbeid som andre har utført for en, betale skatten osv.

Elsker man å gjøre rettferdighet, betaler man straks, i rette tid, eller endog før forfallsdag villig og med glede. Kan man ikke betale alt med en gang, betaler man mest mulig, så hurtig som mulig og ofte.

Og har man ikke fått betalt hva man skylder, kjøper man minst mulig, og absolutt ikke noe ut over nødtørft, før man har fått betalt. Og skulle det mot formodning gå lang tid før man får betalt, gir man beskjed til dem som man skylder noe at man har ikke glemt det, men vil betale snarest. Men om jeg virkelig elsker rettferdighet og tror på Gud, varer det nok ikke så lenge; for Gud elsker den rettferdige, og velsigner ham! Ære være Gud!

Ens rettferdige sinn (man har jo fattet et annet sinn) tilsier en å betale hva man kan selv om det bare er litt. Og dette behager Gud slik at Han sørger for at det hele snart blir betalt. «Herrens velsignelse gjør rik.» —

Jo mindre rettferdighet, dess mere finner man nødvendig å kjøpe til seg selv. Jo mere rettferdighet, dess mindre kjøp til seg selv.

«Den ugudelige låner, og betaler ikke.» Om den rettferdige låner, er det med sorg. Hans lengsel og glede, er å få betalt.

Den ugudeliges glede er å få lånt. Når han har fått lånet, er saken i orden, og han er lykkelig. —

Ja, dette var litt om den første bokstav i rettferdighetens alfabet.

Og her passer det å si: Formår man ikke det minste, hvorledes skulle man så formå noe stort?

Den som ikke gjør rettferdighet, bygger på løs sand.