Fortærende ild!

Fortærende ild!

«Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål?»

Intet menneske, intet kjød, intet selvliv, intet ego kan bo der. Hvem kan bo der? Den som vil gi liv for å få liv. Den fortærende ild brenner opp vårt liv og føder frem et nytt liv, Kristuslivet.

Hvor velsignet at det finnes en ild og et bål som kan gjøre ende på vårt liv. Det har nemlig aldri gjort oss annet enn fortred og ugagn. I all sin «kjærlighet, godhet og oppofrelse» har det aldri maktet å gjøre annet enn ugagn og galskap. Det står Kristuslivet hardt imot, og blir vi ikke kvitt det, så kommer det nye simpelthen aldri tilsyne i oss. Disse to liv er absolutt uforenlige. Det ene er mørke, og det andre er lys. 2. Kor. 6, 14.

Men lovet være Gud! Nidkjærhetens brennende, fortærende ild gjør en grushaug av selvlivet, og da, først da, kommer Kristuslivet, det nye, tilsyne. Og det livet er et uforgjengelig liv. Det består enhver ildprøve, det er ikke brennbart. Det er selve oppstandelseslivet, stått opp ifra de døde for aldri å vende tilbake dit igjen.

I den levende Guds menighet brenner idag nidkjærhetens fortærende ild. Hvem kan bo der og trives der? Den som er villig til å miste sitt liv i denne verden. Han skal der finne livet, og han skal der trives og fryde seg storlig.