Døm ikke!

Døm ikke!

sier Jesus. Matt. 7, 1. Få ord er vel så meget galt sitert som dette enkle ord av Jesus. En misforstår ikke bare litt, men en får en fullstendig motsatt mening ut av det. Hvorledes kan det gå til? Jo, når noen har fått lys fra Gud, og gjør som Jesus sier: «La således eders lys skinne for menneskene», Matt. 5, 16, så virker det frelse for dem som elsker lyset, men for dem som elsker mørket fremfor lyset, virker det som dom, og straks roper de eller tenker: Døm ikke! Men da er det jo dem selv som dømmer. De dømmer den som lar lyset skinne, for å ha overtrådt Jesu ord. En fullstendig misforståelse.

Men hva mener Jesus da med formaningen? Jo, når noen gjør det så godt de kan, og det kan jo være temmelig ufullkomment i gjerning, selv om sinnelaget er rett, og det da mishager noen, så ligger det nær til å dømme den første for å synde. Men det er jo ubarmhjertig og ukjærlig. Og det er den ondskap Jesus vil til livs med sin formaning: Døm ikke!

Noe helt annet er det når noen ligger i åpenbare synder, da må det jo påtales. Lyset må skinne over disse mørkets gjerninger. Det er så langt fra at vi synder ved det, så det ville være å synde om vi av frykt unnlot det.

La oss være tro i å dømme all åpenbar synd. La oss være barmhjertige, langmodige og overbærende mot de som gjør sitt beste, selv om vi kan se feil og brist i det. Vi har da Guds velbehag over våre liv, selv om vi får menneskenes forbannelse.