2. Korintierne 10, 5

2. Kor. 10, 5.

«Idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.»

Det er absolutt en gjerning som er betrodd oss som Herrens tjenere. Det er noe som skal gjøres, og da må jo noen Herrens tjenere med troskap gjøre det. Det fremgår tydelig av ordlyden at i så måte er det ingen skånsel eller barmhjertighet. Disse tankebygninger som hele menneskeheten er full av, også de troende, skal omstyrtes! Styrtes om, rives ned, kastes overende, slås sønder og sammen. Her duger det ikke med silkehansker. Her er det ikke noe «stakkars ham», «stakkars henne».

Drister man seg til ved innbilskhet og selvklokskap å stå kunnskapen om Gud imot, da har man plasert seg som motstander, og det er meget drøyt, og så får man ta følgen. Slik motstand, og slike personer, ville jo ellers bli til stor skade for andre svake sjeler, og av sådanne er det mange. For det første må vi holde ulven borte, hele personen. For det andre må vi slakte ned for fote, all den ulv og rev og alle de øgler, padder og slanger som måtte finnes i kjødet hos hver den som i sannhet vil følge Kristus.

«Jeg syns» og «jeg mener» må sables ned som noe helt uvedkommende, eller som arge motstand. Alle disse tanker og meninger og planer m. m., må fanges og gripes som en annen forbryter og formelig stilles for krigsrett, ansikt til ansikt med Guds befalinger, ansikt til ansikt med livets Ånds lover. Stemmer disse tanker ikke med de ord vi er kalt til lydighet mot, så felles dødsdommen over dem.

Hovedordene er «omstyrte» og «ta til fange». Slike egne, kjødets tanker tillates absolutt ikke å gå løs. «Jeg syns det og det» blir møtt med: «Så sier Herren» og «slik står det skrevet» og: «gå så og gjør det!» Det er mange «om og men» i kjødet, derfor er det stort behov for disse omstyrtninger og for bruken av denne åndelige «kasting av lasso».

Det er den absolutte troskap mot Herren som driver dette gagnlige, gode verk. Ja, Guds brennende nidkjærhet utretter dette. Noe snakk-snakk duger ikke her, men kun himmelsk urokkelighet og djervhet. Det motsatte av dette er skjøgedom og skaper skjøgedom, som jo er utroskap.

Paulus var alltid i en hellig strid i alt hva han sa og gjorde. Det var Åndens kamp imot kjødet. Han visste at bak menneskets tanke stod selve Satan i kamp mot Guds rike og hans sak. Han hadde selv vært i disse tanker og blitt slått til jorden. Hans tanker var nu tatt tilfange under lydighet mot Kristus, og Satan kunne ikke puste til noe ild. Kunnskapen om Kristus var blitt så stor for Paulus at han aktet alt i verden for tap og skarn mot å eie den. Han visste at bare denne kunnskap kunne frelse og gagne menneskene, og at den var frembrakt ved Jesu lidelse og død.

I nidkjærhet for menneskenes frelse slo han disse tankebygninger, som var et festningsverk for Satan, istykker, og fikk deres tanker frigjort fra den ondes vold og lagt inn under den godes makt og innflytelse.

Det er en skam for oss om vi lar slike mennesketanker bli stående som noen høyde, hvor vi har anledning til å slå dem ned. Enhver tanke som reiser seg mot kunnskapen om Kristus, skal tas tilfange og straffes. De skal underlegges Guds kunnskap. — Vi er kalt til å være hode og ikke hale, og til å føre vår kamp fra den eneste bestående høyde, Sions hellige berg.

Velsignet er det å forbli i hellig enfold mot Kristus og kjenne hvile og vederkvegelse i Guds kunnskap. Når våre tanker er underlagt lydighet mot Kristus, så er de også forenet med hellige brødres tanker om Gud. Det blir samme sinn, samme mening og samme tale. Høylovet være Gud for denne velsignede enhet på Herrens hellige berg.