Evangeliets håp

Evangeliets håp.

Kristus er vårt håp, og Jesus lever, derfor er det et levende håp. Vi er gjenfødt til dette levende håp ved Kristi oppstandelse fra de døde.

Evangeliets håp er således en levende person og ikke i første rekke saker og ting. Og dog er det saker og ting også, for alt, både det synlige og det usynlige er skapt ved ham og til ham, og vi skal arve alle ting med ham. — Men hovedsaken er han selv, akkurat som brudgommen i det naturlige er hovedsaken, ja, det eneste som har virkelig betydning, for den elskende brud. Hun setter sitt håp til ham alene, og dette er henne fullstendig nok. Slik også med oss: Han er mere enn nok for oss! — Vi setter vårt håp fullt og fast til den nåde som blir oss til del i Jesu Kristi åpenbarelse. Vi har lært ham å kjenne som den i sannhet ypperste, og det overgår vett og sans at han har kalt oss og utvalgt oss til å være sammen med seg i all evighet.

Det som er lavt i verden, det som er ringeaktet, det som intet er, det har han utvalgt seg. Vi ser vår ulikhet, og renser oss i lydighet mot hans virkninger, da vi har det håp at vi skal bli ham like, og få se ham som han er. — Som den vordende brud i det naturlige vet at hun ved ekteskapet blir delaktig i sin trolovedes herlighet, således roser også vi oss av håp om Guds herlighet. Men all hans herlighet er i hans person, derfor er han mere enn nok for alle — han selv, Kristus, vårt håp!

Nu er denne tidshusholdning snart slutt, og vi venter den nye som skal komme i tidens fylde, da Gud atter skal samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden; han i hvem vi og har fått arvelodd, etterat vi forut var bestemt til det etter hans forsett som virker alt etter sin viljes råd, forat vi skulle være hans herlighet til pris, vi som forut hadde håpet på Kristus. Ef. 1, 10—12.

Lovet være Gud forat de som setter sitt håp til ham, aldri i evighet skal bli til skamme!