Gjennom død til liv

Gjennom død til liv.

Når jeg gjør noe, utfører jeg da det etter min egen lyst, eller gjør jeg det som er til behag for en annen? «Sådan synes jeg det er best», lyder det så ofte. Men hvorfor ikke spørre etter hva den annen synes er best? Stanser en opp og kontrollerer seg selv, kommer en snart til at det var fordi det var best for meg jeg gjorde det slik. Jeg tenkte på meg selv. I det ligger fordervelsen. En vil nok gjøre godt og være god når det bare passer en selv. En vil nok tjene de andre når en bare får gjøre det slik som en selv vil. All denne selviske tjeneste i hjem og menighet er trelldom og virker ikke noe godt. Når den tjenende avsetter sin egenvilje og bare spør etter hva som behager, gagner og oppbygger den eller de som skal tjenes, da utføres en åndelig gudstjeneste. Men for å kunne det, må den tjenende dø fra seg selv. «Alt hva et menneske har, gir det for sitt liv.»

Å, hvor et menneske kan arbeide, slite og trelle bare det slipper å dø. Her er den trange port som fører inn til livet. «Selg hva du har og gi det til de fattige, kom så og følg meg,» lød Jesu ord en gang, men vi minnes resultatet. «Gi det som er innen i, til almisse, så er alt rent,» sa Jesus en annen gang. En skulle tro at en tjenestepike, en daglønner eller en annen som arbeider for andre, skulle ha lett for å gjøre sin frue eller sin herre til behag. Sannheten er den at det er like sjelden som gull fra Ofir. Den som fullkommen skal gjøre en annens vilje, må si som Jesus sa: «Skje ikke min, men din vilje!» Men det er jo død over egenviljen. Tenk for et liv det skulle spire frem av en slik død.

Når en frivillig avsetter sin vilje, tar Kristus plass som leder og herre, og da begynner det nye liv. Det er ikke lenger lystene som driver en, for en har høstet bitre erfaringer av den driften. Åndens attrå er liv og fred, og det får en ved å følge Ånden. Det er vandringen i Ånden det kommer an på, og der må en være nøye, for det er lett å utslukke Ånden.