Frie og naturlige.

Så lenge vi er mennesker, søker vi mange kunster. Pred. 7, 29. I kjødet ligger lysten til tom ære, og så lenge vi er tilstede i kjødet, søker vi ved våre mange kunster å ta oss godt ut i andre menneskers øyne. Hvor mange kunster blir det ikke gjort for å få ord på seg for å være ydmyk, åndelig, osv. Hvis vi har følelsen av at vi tross våre kunster ikke makter å holde oss på høyde med de andre, så får vi såkalte «mindreverdighetskomplekser», som i Guds lys ikke er noe annet enn frukten av utilfredsstillet æresyke. Å erkjenne sine «mindreverdighetskomplekser» som en frukt av utilfredsstillet æresyke, er inngangen til forløsning og befrielse fra dette nervenedbrytende jag etter å være noe man ikke er. Årsaken til Satans fall, var jo at han ville være den Høyeste lik. Kunne det være noe galt, vil ikke også vi det? Hvis vi streber etter å bli Gud lik, for derved å få glans over vår egen person, så blir vi Satan lik, og Gud skal sørge for å styrte oss ned. Satan ville bli Gud lik ved å heve seg over alle andre himmelske vesener. Jesus ble Gud lik i sitt kjøds dager ved å gå under alle. La oss stige ned fra hver innbilt høyde, og begrave alle stolte drømmer. Hvor klokt å akseptere seg selv slik som man er, det gir hvile og ro.

«Mindreverdighetskomplekser» kommer gjerne tilsyne ved ens vesen og fremferd, idet en uttrykker noe slikt: «Unnskyld at jeg lever.» Andre igjen søker å skjule seg ved en mer eller mindre brammende oppførsel. Det er vondt å føle seg helt forknytt ved å skulle gå inn i en stue hvor endel brødre og søstre er samlet. Hvor skal hendene plaseres, hvor skal benene settes? Skal vi gå rundt og håndhilse på alle sammen, eller skal vi hilse på alle under ett? Det er det samme hva vi velger, vi føler oss keitete og dumme i alle tilfeller. Men vi får da samlet oss slik at vi daler ned på ytterkanten av en stol, og puster lettet ut, for det verste er jo gjort.

Mange bindes til krakken møte etter møte, da de tror at det de har å si ikke er noe å høre på.

«Derfor, den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.» Matt. 18, 4. Nu kan hvem som helst av oss bli store, det er bare å følge anvisningen. Men vi må selv gjøre oss små som et litet barn. Det går an, for ellers hadde ikke Jesus sagt slik. Har vi ikke gledet oss over å betrakte et litet barn, som ubevisst om seg selv, uten tanke på å ta seg ut, forteller hva det har sett og hørt. Eller vi har betraktet de små barna, f. eks. på menighetens juletrefest, hvordan de stabber omkring, smiler litt og gråter litt, frie og uhemmet, på tross av alle som sitter og ser på dem, fordi de er ubevisst om seg selv.

Vi har kanskje hatt en uklar fornemmelse av at for våre øyne ser vi noe vi selv har tapt. Men lovet være Gud, i Kristus kan vi gjenvinne barnets frie og uhemmede vesen, og tape vår egen person av syne. Men i dette frie og uhemmede vesen styres vi av visdommens lover, og hensynet til nestens gagn er vår rettesnor i samværet med andre. Vi vidner for Guds åsyn, ja gjør alt som for ham, frelst ut fra alle kunster. Nu går vi nedover, f. eks. en jernbaneperrong med mange mennesker, som står og «glor», frie og naturlige, som om det ikke hadde vært noen der i det hele tatt. Det er slutt med å rette ryggen og stramme seg opp for å være kjekk kar. Vi er den vi er, enten vi er alene eller sammen med andre. Lovet og priset være Gud og Jesus Kristus, på korset forløses vi fra all konkurranseånd og fra all higen etter å stige opp. Men når det gjelder å bli liten i egne øyne, og å hedre hverandre, da fører vi en edel kappestrid, og den kappestriden bringer oss ikke mindreverdighetskomplekser.