Es. 57, 15.
«For så sier den Høye, den Opphøyede, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos dem som er sønderknust og nedbøyet i ånden, for å gjenopplive de nedbøyedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende.»
Det å være sønderknust og nedbøyet, er det stikk motsatte av å være stiv, selvklok og stor i sitt eget gamle jeg.
I det sønderknuste hjerte bodde Gud, for å gjenopplive og gjøre hjertet levende. Når vi møtes til stevner f. eks., skinner lyset klart og kraftig over mitt liv. Jeg får se meget som blir belyst i mitt liv. Da er det flere måter å ta imot Ordet på.
1) Jeg kan bli sønderknust og sønderbrutt i min ånd. Jeg ydmyker meg og åpner hjertet helt opp, og lar det skinne helt til bunnen i mitt hjerte. Det kommer en veldig nød frem i fra hjertedypet om å bli frelst fra det som Ordet skinner på. I denne min nød og fulle overgivelse, så står det at han vil gjenopplive den nedbøyedes ånd og gjøre den levende, og velsignelsens regnstrømmer fyller hjertet.
2) Jeg kan også ta imot det herlige Ordet på en annen måte. Jeg sitter og hører og synes det er godt, men hjertet smelter ikke helt til bunns. Jeg er kanskje opptatt med det jeg selv skal si på møtet, og kanskje jeg heller ikke synes det blir riktig godt før jeg selv kommer til. Ordet som jeg da hører, gjør ikke noe ekstra virkning på meg. Hvorfor det? Jo, jeg er ond. Jeg har vært med så og så lenge, og mener jeg vet selv, osv. Jeg stenger da Guds velsignelse ute fra mitt liv. Det blir som det står i Hebr. 4, 2: «Men Ordet som de hørte, ble dem til ingen nytte, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.» Jeg reiser hjem tom og kanskje hård og med brist på det dyrebare broderskap.
Må Guds mektige nåde og velsignelse komme rikelig over oss, og må det fra oss strømme ut til andre. Må det rikelige regn som Gud sender over menigheten nu, bli oss alle tildel. Må alt ondt skylles vekk, så vi blir en velsignelse for våre omgivelser. Ære være Gud i tid og evighet for en sådan frelse.