Egenviljen - Guds herlighets rikdom

Egenviljen — Guds herlighets rikdom.

Når jeg får min kjødelige vilje satt igjennom, får jeg del i den «rikdom» som egenviljen gir.

Bor Kristus ved troen i mitt hjerte, er jeg satt i forbindelse med Guds herlighets rikdom. Ef. 3, 15—17. Enhver kan jo forstå at om jeg blir styrket med den, vil den rikdom jeg da får, sette egenviljens «rikdom» ut av spillet.

Må vi be inderlig om at menigheten må styrkes etter hans herlighets rikdom, så troens makt alltid kan være virksom istedenfor egenviljens makt. Nettopp når troens makt blir virksom, vil Gud gi av sin herlighets rikdom langt utover det vi forstår å be om.

Kristus må bo ved troen i våre hjerter. Vi må bevisst ha lukket ham inn, så han bor der, forblir der og er rådende der. Han må være fast bosittende, og egenviljen er for evig satt utenfor. Ja, det er vel et lønnsomt bytte!

Så skrider da Kristus frem over egenviljens høyder. Nu slipper du å anstrenge deg for å få andre til å være og gjøre som du vil. Nei, nu er troen på Guds herlighets rikdom kommet. Når andre gjør motsatt din fornuft og forståelse, så det derved blir et stort tap sett med egenviljens øyne, da velsigner du! Det er Guds bestemmelse med oss at vi skal velsigne, dvs. alltid komme menneskene i møte med godhet, alltid hjelpe, alltid gi.

Når din fiende hungrer, så gi ham å ete, når han tørster, så gi ham å drikke. Når han gjør meg ondt, gjør jeg ham godt. Når han ikke er pliktoppfyllende, så tåler jeg og tilgir jeg. All denne godhet tiltar mere ettersom troen åpenbarer Guds rikdom for meg.

2. Kor. 8, 7. De skulle bli rike i sin gave. Å være fattig i sin gave betyr at man gjør det nølende og knepent. Å være rik i sin gave, må da bety at en gjør det straks og gjerne med iver og glede, og mest av alt med velsignelse. 2. Kor. 9, 6.

Når en hver dag møter dem som er upålitelige, og da er rik i sin overbærenhet, hvor stor blir da ikke trøsten hos begge parter.

Nu gjelder det å bevare troen, den skjønne betroede skatt som vi har i lerkar. Blir en ikke rik i sin gave, tar fornuften plassen, og det å velsigne uteblir.