Samle

Samle.

«Jeg vil hente eder fra folkene og samle eder fra alle landene, og jeg vil la eder komme til eders eget land.» «Jeg vil fri eder fra alle eders urenheter, og jeg vil kalle på kornet og gjøre det foldrikt og ikke la hungersnød komme over eder.» Esek. 36, 24. 29.

Adspredelsen for jødene har vært en stor forbannelse for dem. Det var for deres store synd og gjenstridighet at Herren spredte dem over hele jorden. Forbannelsen har ikke bare hvilt over folket, men også over deres land, det land som var så overmåte herlig den gang de var samlet der nede og hadde gudfryktige konger, prester og profeter, og de lot seg lede ved Guds gode lover og bud. I hele adspredelsestiden har landet vært en ørken med torner og tistler. Adspredelse og forbannelse hører sammen.

Jesus kom for å samle. «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke.» Matt. 23, 37. Jesus kom ikke for å samle Israel som en verdslig stormakt. Hadde han det gjort, så hadde de nok latt seg samle, men Jesu rike var ikke av denne verden. Jesus ville ha dem vekk fra alle deres syndige egeninteresser og samle dem inn under sin himmelske Faders vilje, den samme vilje som han selv lot seg lede av og som han var mektig beskyttet ved og velsignet ved. — Ja, tenk for en velsignelse, trygghet og herlighet det var kommet over Israel i tid og evighet om de hadde latt seg lede av denne gode vilje. Tenk for en uendelighet av lidelser og nød de da hadde vært spart for.

«Og I ville ikke», sa Jesus med bedrøvelse. Her ser vi hvor farlig og dumt det er å ikke la seg samle og forene i Kristi vilje når han drar og kaller på vårt hjerte. De hadde hver sin egenvilje, og i sin stolthet og innbilskhet så de noe stort i å beholde den. Både disse og alle siden som ikke har villet, har rikelig fått smake gjenstridighetens bitre frukter.

I disse dager opplever vi at Herren samler sitt adspredte folk. Han henter dem fra folkene og samler dem fra alle landene. Vi ser også hvordan deres land forvandles fra å være en ørken til å bli en fruktbar have i samme tempo som de samles.

Samle og velsigne hører sammen. Likesom han nu samler og velsigner det jordiske Israel, så vil han i disse dager samle og velsigne de åndelige israelitter. Han kaller på kornet, og det skal ikke være mangel på åndelig næring der.

En menighet er bare velsignet i forhold til den sanne enhet som råder. Det var derfor apostlene formante, stred og arbeidet for å føre de enkelte frem til fullkommen enhet i liv og lære. Paulus sier at det var derfor Gud hadde gitt menigheten apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere til Kristi legemes oppbyggelse, forat de alle skulle nå frem til enhet i tro på Guds Sønn. De skulle legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd og tåle hverandre i Kristi kjærlighet. «Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forenet i samme sinn og i samme mening.» Ef. 4. kap. og 1. Kor. 1, 10.

Jesus ber inderlig i sin yppersteprestelige bønn: «At de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, forat verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, forat de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, forat de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg.» Johs. 17, 21—23.

Vi ser her hvorledes det brant i Jesu hjerte og apostlenes hjerter for de helliges enhet og samfunn. Dersom det ikke er den samme brann i våre hjerter, så er det noe feil der inne. Er det noe det er lite av på jorden i dag, så er det enhet. En levende tro på at vi kan bli fullkommet til ett som Faderen og Sønnen er ett, eksisterer vel nesten ikke. Men der hvor den virkelig eksisterer, der skapes det også enhet, og den herlighet som Faderen hadde gitt Sønnen, blir også gitt disse hellige i denne enhet.

Det er mange predikanter som kan samle overfylte hus av folk. De kan innby syndere til frelse og helbredelse og til Åndens nådegaver, men at denne store forsamling kan bli til ett, likesom Faderen og Sønnen er ett, har de ingen tro på og arbeider heller ikke for det. Som regel er det slik at disse forsamlinger har sin pastor til å holde en preken for seg, og så går de hver til sitt med hver sin egenvilje i god behold. De kan være enig i noen læresetninger, men dette tilfredsstiller ikke Kristus. Alle disse menneskeviljer står som gjerder omkring de enkelte og hindrer samfunn. Dette så Jesus, og han kom til verden for å bryte disse gjerder ned og bringe fred og enhet.

«For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet,» «og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet.» Ef. 2, 14. 16.

Lovet være Gud, nu kan alle disse kloke, stive og strie egenviljene som har forårsaket så meget uro, strid og spetakkel, bringes til taushet på Kristi kors, og så kan vi forenes som nye mennesker i ett legeme, med samme sinn, samme Ånd og samme mening. Det er bare som nye og forvandlede mennesker vi kan være ett, idet vi hater og forbanner oss selv etter kjødet og lar oss lede av Kristi ord og vilje.

Hver eneste jøde som av Herren er hentet hjem til sitt land fra å vandre omkring under adspredelsen, har sin personlige lidelseshistorie å berette. De kan gjerne skrive hele bøker om hvordan de på underlig vis er kommet igjennom det hele og er havnet i Palestina. Slik kan også de åndelige israelitter berette om hvordan Gud i sin nidkjærhet for deres frelse har grepet tak i dem og bøyet deres sinn ved motganger og trengsler og på underlig vis ført dem inn i den levende Guds menighet. Nu blir det også lidelser, men det blir Kristi lidelser som i samme grad bringer uforgjengelig rikdom og herlighet inn i våre liv.

Høylovet være Gud for den levende Guds menighet, som vokser frem nu i endens tid og som er et faktum i liv og lære, med et usvikelig og herlig broderskap i den Hellige Ånd. Den er også i dag en snublesten og forargelsens klippe i tidens religiøsitet, slik som den til alle tider har vært, men dødsrikets porter skal ikke få makt over den, sier Jesus. Menigheten er Kristi eget verk på jorden, og han arbeider med kraft under vanærens dekke. Jesus led stor motsigelse av syndere, og det viser seg også i dag når en undersøker de personers liv som i skrift og tale raser imot menigheten, at de er syndere. Enkelte av dem har ikke engang seier over tobakk, og langt mindre da over sin egen stolte og forfengelige menneskenatur. I sin store frekkhet skammer de seg ikke engang for offentlig å servere grove løgner og å latterliggjøre tanken på et seirende liv i Kristus. Dermed håner de Guds eget ord og drar dommen ned over seg. Alle må de erkjenne samfunnet og enheten i den Guds menighet de motarbeider, mens denne enhet er fullstendig ukjent for dem selv. De er blinde veiledere for blinde, men overfor de seende står de maktesløse. Til deres store forargelse får stadig flere og flere sine øyne opplatte for enheten og herligheten i Kristi legeme, endog midt innenom deres egne rekker. De blir forskrekket over sin egen maktesløshet ved sine advarsler overfor dem som de før har hatt slik makt over. Det nytter ikke lenger for den blinde å bortforklare det som den seende ser så klart.

Det er en ond og mørk verden vi lever i, og en religiøsitet med skinn uten kraft. Urettferdigheten tar overhånd, og kjærligheten blir kald hos de fleste. Må vi i bønn og årvåkenhet bevares i ydmykhet, trofasthet og hengivelse, så lysestaken og den første kjærlighets ild må lyse, rense og varme i vår midte. Må vi så med et levende håp vente på vår herlige samling med ham som snart kommer for å samle de hellige og trofaste fra alle jordens kanter.